Den arktiske vinteren er over for denne gang. Reinsdyrene på Brøggerhalvøya har hatt det tøft. Bestandstellinger og individmerking av dyr vitner om nedgang i bestanden og lave kroppsvekter.
Forsker og kronikkforfatter Åshild Ønvik Pedersen fotografert under feltarbeid på svalbardrein sommeren 2017. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt
Reinsdyrene på vestkysten av Svalbard er svært utsatte for låste vinterbeiter. I år har regn på snø tidlig i vintersesongen dannet tykke islag på tundraen som kapsler inn og gjør beiteplantene utilgjengelige. Tellingene i mars, som er utført siden 1978 da reinen ble re-introdusert til Brøggerhalvøya, viste en markant nedgang i bestanden fra sist høst. Islagte beiter sammen med høye tettheter i fjor har gitt stor dødelighet av rein og lave kroppsvekter, noe som kan gi fjellreven en fordel. God tilgang på døde reinsdyr på tundraen resulter i mat og forskning har vist at under slike forhold er flere revehi okkupert påfølgende sommer.
To svalbardrein slippes fri etter at de er håndtert av forskerne. Simlene får en klave rundt halsen med nummer og øremerker og det tas en rekke ulike mål av dyret (f.eks. kroppsvekt, beinlengde, drektighet) og biologiske prøver (f.eks. hår- og møkkprøver for diettstudier, vevsprøve for genetiske studier og blodprøver som sier noe om drektighet og helsetilstanden). Dyrene farges med husdyrmaling bak slik at de ikke risikerer å bli fanget igjen. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt
30 GPS simler
I Norsk Polarinstitutt sine overvåkingsområder for svalbardrein på vest-kysten av Svalbard er det nå etablert et merkeprogram som er en del av den integrerte overvåkingen til COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra). Sammen med bestandstellinger og målinger av bestandsdrivere (snø, is og beiteplanter) skal data fra reinsdyrsimler gi kunnskap om hvordan klimaendringer og samspillet mellom is på land (isdekte beiter) og is på hav (fravær av utvandringsmuligheter) påvirker reinens kondisjon, habitatbruk og utvandring. Tilsvarende informasjon samles også inn på Nordenskiöld Land slik at vi forskere i samarbeid kan sammenlikne reinsdyrenes utvikling og deres atferdsmessige tilpasninger til et tundralandskap som er i stor endring. I år ble det skiftet batterier og påsatt sendere på om lag 30 reinsdyrsimler, fordelt på tre isolerte kystlokaliteter, som sender kontinuerlige romlige posisjonsdata slik at forskerne kan følge dyrenes habitatbruk gjennom året. De merkede dyrene utstyres med en klave med nummer og øremerker som gjør at dyret kan identifisere så lenge det lever.
Svalbardrein i et høyarktisk vinterlandskap. Disse to reinen beiter i store, fattige moreneområder som har lite vegetasjon. Foto: Fredrik Samulesson
Fangst av både kalver og simler viste lave kroppsvekter, fravær av fett på ryggparten og få drektige simler. Særlig dyrenes vekt forteller forskerne noe om dyrets kondisjon dvs. tilstand. De lave kroppsvektene er tydelige tegn på at vinteren har vært hard. De siste årene har flere studier fra Svalbard dokumentert negativ påvirkning av regnfulle vintre på reinens kroppsmasse, som igjen påvirker overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst. Samtidig viser også noen studier at svalbardreinen kan justere sin atferd, gjennom vandring, diett og habitatbruk, for delvis å motvirke de negative konsekvensene som klimaendringene gir. På Brøggerhalvøya har forskerne under vinterfeltarbeidet observert tre ulike atferdsmessige responser til regnfulle vintre og mangel på fjordis; nemlig det å beite i fjæra på tang og tare eller i høyereliggende bratte fjell eller å vandre ut til et sted med kanskje bedre beite.
En ny studie av reinsdyr på Svalbard viser at forekomsten av tangbeiting øker i år med islagte beiter. Foto: Malin Daase / Norsk Polarinstitutt
Beiter i fjæra
På Brøggerhalvøya har for eksempel en dårlig vinter gitt utslag i at reinsdyr endrer sin habitatbruk – de forflytter seg mellom områder, bruker høyereliggende terreng eller beiter tang og tare. Tidligere er det beskrevet at opptil en femtedel av bestanden kan livnære seg på tang og tare i vanskelige år. I en ny studie, der vi har anvendt posisjonsdata fra vintertellingene, har vi vist at forekomsten av tangbeiting øker i år med islagte beiter. Også i år hadde flere av de GPS-merkede simlene tilhold i steinørkenen på Kvadehuken der tilgangen til strandområder med tang og tare er god. Dyrene i dette området beiter i fjæra og på små, spredte områder med vegetasjon innimellom som kanskje ikke var dekket av is. Samtidig gjør de avstikkere inn i landet for deretter å returnere til fjæra og steinørkenen. Dette er en av de atferdsmessige strategiene til reinsdyrene som trolig kan motvirke tap av beite i form av innkapslede og utilgjengelige beiteplanter. Simlene på Kvadehuken har alltid de høyeste kroppsvektene.
En bukk har gravd ei beitegrop i fjæra. Ved hjelp av klovene på framfoten graver reinen seg ned til maten. I fjæra er det ulike arter av tang og tare som det beites på. Foto: Larissa T. Beumer
«Fjellgeit-strategi»
Fuglefjellene er de grønne «hot-spots» for biologisk mangfold på Svalbard. Under tidligere tellinger er det observert at opptil en femtedel av bestanden på Brøggerhalvøya har hatt tilhold i et sørvendt fuglefjell, kalt Simlestupet. Her beitet de vegetasjon gjødslet vegetasjon med langt større plantebiomasse enn andre steder i landskapet. I år var også fuglefjellet hyppig brukt. Under tellingene observerte vi dyr som virkelig var på fjelltur. De snø- og isfrie hyllene og bratte områdene oppunder toppen av fuglefjellet var i bruk. Store områder med beitegroper ble sett i brattlendte områder. Det ble observert nesten ingen dyr i lavlandet da bestanden ble talt opp i slutten av mars. Dyrenes hyppige «fjellgeit-strategi» vitner om harde kår i lavlandet og ikke minst den tette koplingen mellom økosystemet i havet og på land i disse kystnære områdene.
To svalbardrein i fuglefjellet. Foto: Fredrik Samuelsson
I en pågående studie dokumenterer vi at forekomsten av beiting høyt i fuglefjell og i brattlendte alpine fjell øker i år med stor forekomst av islagte beiter i lavlandet. Dette er en strategi for kanskje å overleve en vinter med isdekt vegetasjon, spesielt vanlig blant voksne bukker som jages bort av simler med gevir. Til tross for lav plantebiomasse, i alle fall i der vegetasjonen kalles polarørken, og en betydelig dødelighetsrisiko fra snøras og fall, har vi funnet at i år med mye is på bakken beitet opptil 50% av reinen i bratt terreng over 300 m høyde. I gode vintre er det så å si ingen dyr som bruker denne strategien.
Fuglefjellet Simlestupet har frodig vegetasjon og vanligvis beiter dyrene i de lavereliggende skråningene opp mot det bratte fuglefjellet. I år hadde derimot mange dyr tatt turen opp på hyllene i fuglefjellet der det er rikelig med planter, gress og mose. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt
Vandring mellom isolerte halvøyer
Svalbardreinen er beskrevet som en usedvanlig stasjonær art om ikke forflytter seg mellom sommer- og vinterområder eller opptrer nomadisk som mange andre villrein gjør. Den tidligere oppfatningen av at svalbardreinen er begrenset til små, årlige individuelle hjemområder har blitt nyansert med ny teknologi for å følge dyrenes bevegelsesmønster. Det første studiene som brukte VHF- og ARGOS satellitt-telemetri viste at reinen langs kysten vandret mer og lenger under vanskelige vinterforhold med isdekte beiter og næringskonkurranse. Vandringen ble «trigget» av de dårlige beiteforholdene. For eksempel, på vestkysten var fjordisen fortsatt tilstede tidlig på 2000-tallet og opptil 35% av de merkede simlene vandret ut fra sine områder over isen.
De siste årene har GPS-sendere vært brukt både på reinsdyr på Nordenskiöld Land (siden 2009) og langs vestkysten i Ny-Ålesundområdet (siden 2014). Nylig ble det dokumentert at simler forflyttet seg over lengre avstander på land fra områder med stor utbredelse av is på bakken til områder med mindre bakkeis. Sammenliknet med simler som ble igjen der beitet var dårlig, hadde simlene som vandret ut et lavere tap av kroppsmasse over vinteren, lavere dødelighet og høyere reproduksjon. For reinsdyr som lever langs kysten av Svalbard er ikke slike vandringer om vinteren lenger mulig for å unnslippe dårlige beiteforhold siden fjordene er isfrie. Merkeprogrammet på vestkysten har så langt vist at to bukker har beveget seg mellom de isolerte øyene og nytt av året var at ei av simlene trolig beveget seg over bre eller tynn havis i romjulen (etter et kraftig regnvær rett før jul) fra den ene til den andre halvøya.
Fangst-gjenfangts-studiene gjennomføres på Brøggerhalvøya og på to halvøyer lenger sør i Forlandssundet. Til disse områdene vandret reinen ut etter bestandskræsjet en regnfull vinter i 1993/1994. Her er fangstlaget på Sarsøyra og speider inn morenelandskapet (venstre i bildet) der omlag 15 % av bestanden hadde tilhold i april/mai. I slike fattige steinlandskap vokser ofte de første rødsildrene fram når snø og is ellers dekker landskapet. Foto: Vebjørn Veiberg
Reinsdyrovervåking i COAT
Svalbard opplever nå de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda. Konsekvensene for økosystemenes tilstand er i dag uoversiktlige, men kan potensielt bli så dramatiske, at overvåkingen må være forberedt på å være i stand til å justere seg raskt til de nye forholdene. I COAT utvides den overvåkingen eksisterende overvåkningen av svalbardreinen og dens samhandlinger med andre dyrearter og vegetasjon på Svalbardtundraen. Reinsdyrenes responser til endringer i naturmiljøet settes inn i en økosystembasert, adaptive overvåking. Her er også reinens romlig økologi og atferdsmessige tilpasninger til klimaoppvarmingen i fokus. En betydelig del av COAT sin forskningsinfrastruktur skal finansierer telemetriutstyr og et nytt klimaobservasjonsnettverk (f.eks. nye automatiske værstasjoner, snø- og bakkeismålinger) som gjør det mulig for forskerne å fortsette å følge habitatbruken til reinsdyrene og oppdager endringer som følge av et sterkt oppvarmet vinterlandskap.
Les mer:
Hansen et al. 2019. Reindeer turning maritime: Ice‐locked tundra triggers changes in dietary niche utilization
Loe et al. 2016. Behavioral buffering of extreme weather events in a high‐Arctic herbivore
Pedersen et al. 2018. When ground-ice replaces fjord-ice – results from a study of GPS-collared Svalbard reindeer females
“Vill Viten”, NRK, (episode 4)
