På et SIOS-arrangement i Longyearbyen nylig kom det spørsmål om hva som er Svalbards eldste stein. For en som har gamle steiner som yrke er det bestandig hyggelig med den slags spørsmål.
Geolog Malte Jochmann, som var til stede, visste at svaret er 2709 millioner år (pluss/minus 28 millioner), og at selve steinen er en gneis ved Femmilsjøen på Ny-Friesland.
2700 millioner år gamle steinkorn
På den tida som Femmilsjøen-gneisen stammer fra (neoarkeikum) var hoveddelen av kontinentene vi kjenner på Jorda i dag allerede på plass. Vi finner en god del synlige bergarter med denne alderen og eldre i alle verdenshjørner, for eksempel i Skandinavia og Grønland er det store områder. En del steder er de eldste bergartene delvis borte eller at det ligger yngre bergarter på toppen, og på Svalbard er det bare ved Femmilsjøen hvor det er funnet stein som er så gammel. Men hvis du plukker opp en neve sand fra elvebredden i Bjørndalen, vil det være noen korn som er 2700 millioner år.
Gneis i sitt rette element i Raudfjorden nord på Svalbard. Foto: Per Inge Myhre/Norsk Polarinstitutt
Longyearelva – forurenset av fastlandsstein
Det finnes riktignok enda eldre stein på Svalbard i form av 40 000 tonn som ble brukt til å sikre breddene til Longyearelva. Svalbardposten rapportert i fjor sommer at dette er byggestein skipet opp fra et steinbrudd ved Varangerfjorden i Finnmark. Her finnes Norges eldste stein, litt over 3000 millioner år gammel. Longyearelva er altså nå forurenset av fastlandsstein, men det får så være.
Kronikkforfatter Per Inge Myhre. Foto: Jan Roald / Norsk Polarinstitutt
Nansen: God byggestein på Nord-Spitsbergen
I sin bok «En ferd til Spitsbergen» fra 1920 skriver polfarer og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen om muligheter for utbygging i Longyearbyen. Lokal sandstein er løs og dårlig egnet som byggestein, det må suppleres med stein av bedre kvalitet. Han påpeker at spesielt Nord-Spitsbergen har mye god byggestein, men at det sikkert koster mindre å skipe stein fra fastlandet. Nansen konkluderte dermed med akkurat det som nå er en realitet, men la oss allikevel ta en tur nordover:
På grunn av platetektonikk har både Femmilsjøen-gneisen og de andre kontinentene drevet rundt på kloden i milliarder av år, og mange har sikkert hørt tale om at Svalbard en gang lå sør for ekvator. På turen nordover var øygruppa med på flere kollisjoner med andre kontinenter.
Svalbard kolliderte med andre kontinenter
Geologiske forskere prøver å finne ut mer om dette, og i fjor sommer gjorde folk fra Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Oslo, Norges geologiske undersøkelse, Norges tekniske naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Nebraska feltarbeid i Raudfjorden og Kongsfjorden.
Stripene som kjennetegner Svalbardgneis her stammer fra en fjellkjede som heter Kaledonidene og var på størrelse med Himalaya. I silurtida, for 420 millioner år siden, dominerte denne fjellkjeden landområdene vi i dag finner rundt Nord-Atlanteren. Under tykke lag med fjell blir det varmt, og mineralene begynte å skille seg ut i lyse og mørke lag av gneis. Etter hvert som fjellkjeden var blitt så høy at den begynte å kollapse under sin egen vekt fikk vi bevart ras-vifter, elvesystemer og innsjøer inne på kontinentet. Dette vet vi fordi vi finner rødt berg og sandstein som har gitt navn til Raudfjorden, Raudvika og flotte geologiske stedsnavn som Konglomeratodden.
Gjennom å studere arkitekturen til fjellkjeder dukker det stadig opp ny viten om kontinentene vi trør rundt på, og Svalbardnaturen rundt oss. Det er godt å vite.
—
Kronikken ble første gang publisert i Svalbardposten.
