Sydlige arter slår reir i nord

OVERVÅKER SJØFUGLENE Forskerne bruker automatiske kamera for å overvåke sjøfuglene på Bjørnøya, her ved sjøfuglforsker Hallvard Strøm. Foto: Morten Ekker /  Miljødirektoratet 

Svalbards sørligste øy, Bjørnøya, regnes som et eldorado for sjøfugler. Her hekker tusenvis av fugler i de bratte klippeveggene som slår ned i havdypet.

Det er de frodige oppblomstringene av plante- og dyreplankton i havet utenfor som gjør at Bjørnøya huser noen av de største fuglekoloniene i verden. I tillegg er øya det eneste landfaste området mellom Spitsbergen og fastlandet, og en liten øy midt i et stort hav kan være et kjærkomment stoppested for fugler på trekk. 

BLIR FÆRRE 1 Bestanden av polarlomvi går tilbake på Svalbard, inklusiv Bjørnøya, sannsynligvis på grunn av dårlig overlevelse gjennom vinteren. Foto: Fredrik D. Haug / Norsk Polarinstitutt 

Fugler i nedgang

Sjøfuglene lomvi, polarlomvi, alkekonge, krykkje, havhest og polarmåke er blant artene vi finner på fjellhyllene på Bjørnøya. 

Her har forskere fra Norsk Polarinstitutt overvåket fuglelivet siden 1986, og med årene er disse tidsseriene blitt noen av de lengste som finnes for marine fugler i Arktis.

Men de siste årene har forskerne oppdaget store endringer i fuglesamfunnet på Bjørnøya. 

 Sydligere arter som lomvi, storjo og havsule øker kraftig i antall, mens de arktiske artene polarmåke, polarlomvi og alkekonge går tilbake, sier fugleforsker Hallvard Strøm, som leder studiene på Bjørnøya.

BLIR FÆRRE 2  Forskere tror den kraftige nedgangen av polarmåker på Bjørnøya skyldes næringsmangel, predasjon fra en voksende fjellrevbestand, økt konkurranse med storjo og ikke minst; miljøgifter. Foto: Odd Harald Selboskar / Norsk Polarinstitutt 

Miljøgifter i hjerne og lever 

En av artene i nedgang, polarmåka, utgjorde cirka 2000 hekkende par på Bjørnøya i 1980, 26 år senere var tallet nede i omlag 700 par. Forskere tror den kraftige nedgangen skyldes næringsmangel, predasjon fra en voksende fjellrevbestand, økt konkurranse med storjo og ikke minst; miljøgifter.

Siden 1970-tallet er det funnet døde og døende polarmåker på Bjørnøya i hekkesesongen. Obduksjon og analyse av vevsprøver fra disse fuglene har vist høye nivåer av ulike miljøgifter i hjerne og lever.

DØD POLARMÅKE  Siden 1970-tallet er det funnet døde og døende polarmåker på Bjørnøya i hekkesesongen. Obduksjon og analyse av vevsprøver fra disse fuglene har vist høye nivåer av ulike miljøgifter i hjerne og lever. Foto: Odd Harald Selboskar / Norsk Polarinstitutt 

– Selv om dødsårsak ikke kan fastslås med sikkerhet, er det grunn til å tro at de høye miljøgiftsnivåene er årsaken til fuglens død, enten direkte eller indirekte, sier fugle- og miljøgiftforsker Geir Wing Gabrielsen ved polarinstituttet.

Alkekongen på sin side, har evne til å tilpasse seg ulike miljøforhold for å finne føde til seg selv og ungen. Likevel ser forskerne mørkt på fremtiden for arten på Svalbard, fordi studier viser at viktige næringsområder for alkekongen vil forringes av den pågående temperaturøkningen over tid, og som vil få negative konsekvenser både for alkekongebestanden og andre organismer i det arktiske økosystemet, les mer om saken på nettsiden til sjøfuglprogrammet SEAPOP.

BLIR FÆRRE 3 Alkekongen har evne til å tilpasse seg ulike miljøforhold for å finne føde til seg selv og ungen. Fleksibiliteten gjør arten robust overfor klimaendringer, men bare til en viss grad – med dagens hastighet på temperaturøkningen i Arktis vil også alkekongen møte på problemer med å finne føde. Foto: Sebastien Descamps / Norsk Polarinstitutt 

Nykommere følger fisken nordover   

Den karakteristiske havsula er en nykommer på Bjørnøya, og med sitt gule hode og hals er den lett gjenkjennelige i mylderet av de mer lokale artene. Havsula har vært vanlig lengre sør i Norge i noen tiår allerede, men den har stadig flyttet hekkeplassene nordover langs kysten. Og nå har den slått reir også på Bjørnøya.

Det nordligste hekkefunnet av havsule ble gjort på Bjørnøya i 2011, etter at forskere så to havsulepar i full sving med å bygge reir på Alkeholmen. Ingen av de to parene fikk unger i 2011. Havsulene gjorde nok et mislykket hekkeforsøk i 2012, men i 2013 lyktes de. Etter det har bestanden vokst raskt, og nå ses streiffugler så langt nord som på vestkysten av Spitsbergen.

NYINNFLYTTET Havsula trekker mot nord, nærmere bestemt Bjørnøya. Forskere tror den følger etter maten, som sild og makrell.  Foto: Robert T. Barrett

Hør lyden av havsule. Lydspor: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt 

Jevnlige tellinger av reir i disse koloniene har gjort det mulig å følge utviklingen av havsule nøye. Resultatene ble publisert i 2017, i den første studien som er gjort på havsule i Arktis. I studien pekes det på klimaendringer med varmere hav og oppblomstring av havsulas beitearter som sannsynlige årsaker til forflyttingen. Forskerne antok at havsula følger etter maten, som sild og makrell, som i takt med varmere hav har trukket lengre nord. Og dermed kan vi også si at havsulas etablering nordpå sannsynligvis er klimarelatert, forklarte  Hallvard Strøm da studien ble omtalt i forskning.no. 

Fortsatt gjenstår det forskning og overvåkning for å få vite hvorfor havsula har flyttet nordover og hvor mange par det er snakk om.

OPPSVING Storjo er en av fugleartene som det blir flere av på Bjørnøya. 

…og det samme gjelder for lomvi.  Begge foto: Tore Nordstad / Norsk Polarinstitutt  

Fra Stillehavet til Bjørnøya  

Sommeren 2019 gjorde fugleforskerne på Bjørnøya en sjelden oppdagelse da en topplunde ble observert for første gang i Norge. Fuglen ble sett sammen med de «lokale» lundefuglene, og dro etter en kort stund vestover og er siden ikke sett igjen.

Topplunde hekker vanligvis fra vestkysten av Nord-Amerika til østkysten av Nord-Asia, og tilbringer vinteren nord i Stillehavet. Fuglen på Bjørnøya må derfor ha tilbakelagt en lang reise før den ankom Svalbard.

I en større sammenheng trenger  ikke funnet av topplunden indikere noe spesielt, selv om varmere klima har gjort at noen sydligere arter har forflyttet seg. 

– Men det er interessant at arter opptrer langt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, det viser at store hav- og landområder ikke utgjør noen barriere for mange arter, sier Strøm.

SJELDENT SYN En topplunde ble for første gang observert i Norge, på Bjørnøya, i 2o19. Fuglen ble sett sammen med lundefuglene, og dro etter en kort stund vestover og er siden ikke sett igjen. Foto: Guus Wellesen / Norsk Polarinstitutt

Sporer fuglene med GPS

Hallvard Strøm og feltlaget på totalt syv personer er nå godt i gang med årets arbeid på Bjørnøya, som vil strekke seg ut juli måned. De arbeider med overvåkning, bestandsutvikling, demografi og næringsvalg hos åtte av de mest tallrike artene på øya.

–  Viktig i år er også sporing ved hjelp av GPS-loggere for å kartlegge viktige næringsområder i havet rundt øya, og studier på effekter av plast og miljøgifter, forteller Strøm.

VINTERLIGE FORHOLD Utstyr og proviant ble fraktet ned på bakken via helikopter da forskerlaget kom til Bjørnøya i juni i år, mens det ennå lå snø på bakken. Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt 

Da feltlaget ankom øya i juni, var forholdene vinterlige og det var lite som minnet om vår. Sjøfuglene var på plass i fjellene, men hadde ikke startet hekkesesongen.

Koronapandemien påvirket deler av arbeidet på øya både i 2020 og 2021, men sammen med andre institusjoner, Kystvakten og Bjørnøya meteorologiske stasjon, er forskergruppa klare for en ny feltsesong. 

BASEN  Hytta som er base for studiene på Bjørnøya ble skadet under en kraftig storm i 2015, og skal erstattes i løpet av 2021 og 2022. Materialer og utstyr for dette ble bragt inn til øya i juni, med hjelp av personell både om bord i KV Svalbard, Airlift og Bjørnøya meteorologiske stasjon. Foto: Erlend Lorentzen / Norsk Polarinstitutt