Trekkfuglene varsler om natur i endring

Minst 30 ulike arter av trekkfugl kommer sørfra til Svalbard for å hekke hver sommer.

Hvitkinngås, kortnebbgås og ringgås hekker her, likedan snøspurven som med sine lerkelignende triller er et sikkert vårtegn i Longyearbyen. Svalbardrype er den eneste landlevende fuglearten som overvintrer på Svalbard. 

Liten og tøff, med verdens lengste trekkrute

De fleste fugleartene som finner veien til Svalbard på våren forlater øygruppa utpå høsten. Flere av fuglene flyr over enorme avstander, noen til den sørlige delen av kloden

En av trekkfuglene som imponerer, er rødnebbterna, som kan skilte med verdens lengste trekkrute, hele ca. 90 000 km fram og tilbake mellom Svalbard og Antarktis.

Den vesle terna med det karakteristiske røde nebbet, er bare ca 33 cm lang og veier 100 – 125 gram. De enorme avstandene mellom polarområdene legger fuglen bak seg på noen uker. 

– Rødnebbterna er fasinerende, den er liten og lett, og med et fantastisk trekk som ingen andre overgår, medgir fugleforsker Hallvard Strøm fra Norsk Polarinstitutt. 

Han har vært med å kartlegge hekkebestanden til rødnebbterna på Svalbard og er blant dem ved Polarinstituttet som kan mest om arten.

Antarktis – Svalbard – Antarktis

Hallvard Strøm forteller at trekket til rødnebbterna foregår omtrent slik: Fuglene flyr til Svalbard i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og forlater øygruppen igjen i slutten av august til midten av september, retning Antarktis. Der blir de til de igjenvender nebbet nordover til ny vår, paring og det som hører med.

På strekningen mellom polarområdene stopper de opp for å hvile og spise, blant annet langs Afrikakysten.

– Mange rødnebbterner tilbringer vinteren i pakkisen i Sørishavet, men deler av bestanden overvintrer trolig også i farvannene utenfor kysten av Vest- og Sør-Afrika. Rødnebbterna er forøvrig en vanlig hekkefugl på øyer og langs fastlandet både i det nordlige Stillehavet og i det nordlige Atlanterhavet, så vel som i Arktis, opplyser Strøm.

Vel fremme på Svalbard leiter rødnebbternene etter egnede hekkeplasser og spiser seg opp etter den lange ferden, før de parer seg og bygger reir. Her har fotografen fanget et par av dem i en intim stund. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt 

«Angriper» turgåere

På Svalbard leiter fuglene etter egnede hekkeplasser og spiser seg opp etter den lange ferden, før de parer seg og bygger reir. Reiret er ofte på stein- og grusmark, eller på et underlag av mose eller annen vegetasjon.

Eggleggingen finner vanligvis sted i slutten av juni , og normal kullstørrelse er to egg. Begge kjønn ruger eggene i ca tre uker. Ungene blir flygedyktige i en alder av tre til fire uker.

På Svalbard er rødnebbterna et vanlig syn langs kysten av øygruppen.

Det er heller ikke uvanlig å få et litt ublidt møte med rødnebbterna når man ferdes i villmarka, fuglen kan «angripe» turgåere med å stupe mot dem! Men det ligger gode hensikter bak; fuglen ønsker å forsvare reir og unger.

Våren kommer tidligere

Når rødnebbterna og de andre trekkfuglene inntar Svalbard bærer de òg med seg varsel om en natur i endring.  Siden siste halvdel av 1900-tallet er trenden klar både for gjennomsnittstemperatur og trekkfuglenes ankomst til Nord-Europa; klodens klima er blitt varmere og trekkfuglene flyr nordover tidligere på året, enten målet er Svalbard, fastlands-Norge eller andre steder. Mildere vintrer, som vi har erfart på Svalbard de siste tiårene, fremskynder våren.  

– Vi ser tendenser til at flere trekkfugler kommer tidligere til Svalbard nå som klimaet er varmere, sier Hallvard Strøm.

Blir færre rødnebbterner 

De langveisfarende rødnebbterne er blant artene som bekymrer forskerne. Klodens varmere klima har endret livsvilkårene, blant annet tilgangen til mat. 

– Fra flere land rapporteres det nå om færre rødnebbterner. Vi har derfor satt i gang et samarbeid mellom landene i Arktis for å få bedre kunnskap om hva som er status for arten og hvor problemet ligger, sier Strøm.

Nye arter trekker nordover

Men ennå vet forskerne relativt lite om trekkfuglers ankomst og hvordan klimaendringer spiller inn på Svalbard, og mye forskning gjenstår.

Totalt er det registrert mer enn 200 fuglearter på Svalbard. Og stadig observeres nye arter, muligens i takt med varmere klima som trigger migrasjonen.  I 2011 ble to havsulepar observert i full sving med å bygge reir på Bjørnøya. Hekkingen var oppsiktsvekkende fordi forskere frem til da bare hadde sett streiffugler av arten i den nordlige delen av Barentshavet.

– Sist sommer ble det observert tre nye vadefuglarter i Kongsfjordområdet, opplyser sjøfuglforsker Geir Wing Gabrielsen fra Polarinstituttet.

Næringsrik avføring

Fuglene på Svalbard er nøkkelarter i økosystemet. Felles for samtlige fugler  er at de bringer med seg viktige næringsstoffer gjennom guano, som er avføringen og som de gjødsler økosystemene på landjorda med. Når guano når bakken gir det næring til plantevekster som igjen er viktig mat for landbaserte arter som ryper, snøspurv og gjess. 

– Gjødslingen fra sjøfuglene er svært viktig for det landbaserte økosystemet på Svalbard der fugler, reinsdyr og polarrev finner mat og har hi. Uten gjødslingen fra trekkfuglene ville øygruppa sett helt annerledes ut. Det ville ikke vært grønne områder under eller ved fuglefjellene uten fuglene, sier Wing Gabrielsen.

Hekkekoloniene er beskyttet

I dag er hekkekoloniene for alle sjøfuglarter på Svalbard beskyttet gjennom nasjonalt og internasjonalt regelverk. Kun noen få arter kan jaktes på etter at de har reprodusert i sjøfuglkolonier.

– Det er etablert 15 fuglereservater og flere nasjonalparker på Svalbard som beskytter dyrelivet. Et sterkt regelverk og internasjonale avtaler er viktig for å beskytte og verne trekkende arter på Svalbard, understreker Gabrielsen.