Utforsker verdens sørligste hav fra seilskuta Statsraad Lehmkuhl

Aldri tidligere har den gamle seilskuta fra Bergen vært så langt sør som den er nå. I går befant skipet seg på 59 grader sydlig bredde, i Drakestredet, mellom sørspissen av Sør-Amerika og Antarktis. Det skal visstnok blitt oppdaget av Sir Francis Drake på slutten av 1500-tallet, og har siden blitt krysset av mange av verdens mest kjente oppdagelsesreisende, som Charles Darwin og HMS Beagle.

Men Drakestredet er også et beryktet farvann. Det er turbulent, med sykloner som danner seg i det varme Stillehavet og feier inn i passasjen under Kapp Horn. Moderne teknologi gjør derimot ruten trygg i dag for reisende sjøveien– inklusiv folkene om bord på Statsraad Lehmkuhl.

Flytende universitet 

Forskere fra polarinstituttet og samarbeidende institusjoner har fått hyre med Statsraad Lehmkuhl, til Drakestredet. Der er de nå i full gang med å gjøre ulike målinger i havet. De tar prøver av nivåer av CO₂, mikroplast, havforsuring, forsøpling og temperaturer i havet, for å nevne noe.

Forskerne deltar på ekspedisjonen i anledning jordomseilingen One Ocean Expedition, som en del av FNs havtiår. I løpet av 20 måneder skal skuta seile 55 tusen nautiske mil og besøke 36 havner over hele kloden, samtidig som det fungerer som et flytende universitets- og treningsfartøy for studenter, forskere og andre havengasjerte. 

Målet med ferden er å skape oppmerksomhet om havets rolle for en bærekraftig framtid.

Lite utforsket hav 

Polarinstituttets utsendte deltar i etappen som går fra havnebyen Ushuaia helt sør i Argentina til Puerto Montt i Chile, via Sars Guyot (Sars Seamount).

Fredag kastet skipet loss i Ushuaia med kurs mot Sars Guyot. Sars Guyot er et undersjøisk fjellplatå i Drakestredet, og en del av Sørishavet, som er et av verdens minst utforskede hav. Polarinstituttet har over flere år har forsket i Sørishavet.

Vindsystemet som blåser i ring rundt Antarktis setter opp en kraftig havstrøm, og forskerne skal finne ut hvordan platået påvirker denne strømmen. Platået styrer vann fra dypet opp mot overflaten. Dypvannet har med seg næring, og forskerne skal prøve å finne ut hvordan det påvirker organismene som lever i vannmassene. Planen er å ta vannprøver på ulike dyp ned mot toppen av det platået.

Lydlandskapet 

I Drakestredet skal forskerne sette ut måleutstyr i havbunnen, blant annet akustiske opptakere for å få innsyn i havets lydlandskap.

– Lydlandskapsstudier fra havet er en fremvoksende vitenskapelig disiplin, enten lydene er naturlige eller menneskeskapte, opplyser forsker Heidi Ahonen ved Norsk Polarinstituttet. Hun er en av forskerne som deltar i ekspedisjonen.

Studier av lydlandskap kan brukes til å identifisere havbunnens geofysiske prosesser, vind og regn, menneskelig påvirkning (skipsstøy, ressursutforskning- og utvinning), og biologisk mangfold (tilstedeværelse av sjøpattedyr, fisk og virvelløse dyr).

De fleste artene i havet er avhengig av lyd for å navigere, finne mat, oppdage farer og drive øvrig kommunikasjon med hverandre.

Men tidligere ganske stille havområder har med årene blitt utsatt for økende grad av støy, forårsaket av mennesker. I Arktis har spesielt smeltende havis gjort at skip nå kan seile mellom land og kontinenter som før var ufremkommelig på grunn av tykk havis.

Påvirkes av støy 

Sør på kloden fungerer Drakestredet som den korteste ruten som er mulig til det isdekte kontinentet. Men passasjen er også en viktig sesongbasert skipsvei for den antarktiske turistindustrien og sannsynligvis en mye brukt trekkrute for hvaler når de flytter til sommerforingsplassene sine på Antarktishalvøya.

Det mangler derimot kunnskap om hvordan menneskelig trafikk og aktiviteter påvirker dyrene som lever her.

Lydpulser fra skipstrafikk og annen aktivitet kan gi skader på hørselsorganet til dyr og føre til at noen flykter fra området, selv om de er midt i et måltid, hviler eller passer på avkommet. Støy kan hindre tilgang til viktige fôr- eller avlsområder, og på sikt påvirke bestandsutviklingen.

Lydopptakerne som forskerne plasserer i Drakestredet skal være der gjennom hele året. Derfra vil de kunne gi informasjon om størrelsessammensetning, utbredelse, forekomst av dyreplankton, krepsdyr og fisk i området.

– Informasjon kan knyttes til både fysiske og biologiske prosesser, samt tilstedeværelse av andre rovdyr, opplyser Ahnonen.

Planen er at lytteutstyret som plasseres ut under ekspedisjonen skal hentes opp i havet i nov/des 2023.

Enorm isbrem knakk 

Med på ekspedisjonen deltar også havforsker Tore Hattermann fra polarinstituttet. I midten av mars i år brøt en av de enorme isbremmene i Antarktis fullstendig sammen, noe som Hattermann kommenterte i denne nettsaken. 

Han uttalte at han tror kollapsen var knyttet til de varmere temperaturene.

– Høyere temperatur betyr mer nedbør, og mye tung snø kan ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, bokstavelig talt. Men en hendelse som dette skjer ikke over natten, det er temperaturen i havet som er viktigst. Stiger havtemperaturen smelter isen fra undersiden, og de siste årene har vi har sett tegn på at det skjer også øst i Antarktis. 

Sarsbanken – Sars Seamount – Sars Guyot

Forskning i Sars Guyot har lange norske tradisjoner. Området er mest sannsynlig oppkalt etter Georg Ossian Sars (1837-1927), en av de største marinbiologene i norsk historie, forteller bibliotekar Ivar Stokkeland ved polarinstituttet.

– Konsul og skipsreder Lars Christensen fra Sandefjord var en av de store pionerene i historien om norsk hvalfangst. Han var også opptatt av vitenskapelig utforskning av Sørishavet. Han deltok selv på sin siste ekspedisjon med «Thorshavn» fra Cape Town, desember 1933 til Montevideo, februar 1934.

Christensen samarbeide med forskere fra blant annet Meteorologisk institutt, og skipet Thorshavn var utstyrt med moderne ekkolodd. Dette var instrument som på den tida ennå ikke var blitt tatt i bruk av norske fiskefartøy. Thorshavn var også utstyrt med fly; pilotene Gunnestad og Larsen drev flykartlegging når forholdene lå til rette for det.

På tur nordover i februar 1934 var de heldige og hadde godt vær i Drakesundet. Her er havet over 4000 meter dypt, og opp mot 5000. Dette var for så vidt kjent fra før.

De hadde oseanografiske stasjoner og brukte ekkoloddet. Men på et punkt – 59° 43′ sør / 69° 15′ vest – viste loddet 680 meter. Her måtte det være en banke som fikk navnet Sarsbanken, fortsetter Stokkeland. 

– Dette var en oppkalling etter både G.O. Sars og faren Michael Sars, også en stor pioner innenfor marinbiologi.

Dette var derimot ikke enestående; på ekspedisjonene til Lars Christensen i Sørishavet fant de og ga navnet til blant annet: Gunnerus Bank, Maud Bank, Fram Bank og Four Ladies Bank.

Om lag femti år etter oppdagingen av Sarsbanken var den undersjøiske kartlegginga blitt mye mer avansert, og forskerne avdekket at Sarsbanken egentlig var en undersjøisk vulkan. Navnet ble da endret til Sars Seamount.

Men senere er det avdekket at Sars Seamount er en guyot: en undersjøisk vulkan med flat topp (på grunn av erosjon).

– Så i dag er faktisk det offisielle navnet Sars Guyot, sier Stokkeland.