Områder på Svalbard

Svalbard er en norsk øygruppe som omfatter en rekke landmasser, hvor den største er øya Spitsbergen. I tillegg hører Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Kong Karls Land, Hopen, Prins Karls Forland, Bjørnøya og en rekke andre holmer og skjær til Svalbard. 65 prosent av landarealet er vernet, og øygruppa har per 2010 29 naturvernområder.

Siden 1969 har den største øya på Svalbard hatt navnet Spitsbergen, fra tidligere Vest-Spitsbergen. Øya har en størrelse på 37 673 km2, og størstedelen av all menneskelig aktivitet på øygruppa har funnet sted der. De faste bosetningene Longyearbyen, Barentsburg, Ny-Ålesund og Sveagruva er alle lokalisert på øya. I tillegg til disse bosetningene inneholder Spitsbergen seks nasjonalparker, tretten fuglereservater og ett geotopvernområde.

I tillegg til Spitsbergen, hører Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Kong Karls Land, Hopen, Prins Karls Forland, Bjørnøya og alle andre øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde til øygruppa Svalbard. Størsteparten av disse områdene er uberørt natur, og er beskyttet som naturreservater.

1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
1

Søraust-Svalbard naturreservat

Området har et rikt dyreliv, spesielt når det gjelder isbjørn, rein, hvalross, sjøfugl og gjess

2

Hopen naturreservat

Hopen har store fuglefjell og er  et viktig hiområde for isbjørn i vintre med normale isforhold. Det er også kulturminner fra gammel tid.

3

Nordaust-Svalbard nasjonalpark

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand.

4

Nordaust-Svalbard nasjonalpark

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand.

5

Nordaust-Svalbard nasjonalpark

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand.

6

Sør-Spitsbergen nasjonalpark

Sør-Spitsbergen har store konsentrasjoner av sjøfugl og flere nøkkelområder for ærfugl og gjess.

7

Nordenskiöld Land nasjonalpark

Reindalen er et av de frodigste områdene på Svalbard og er et viktig beiteområde for Svalbardreinen, som ofte er å finne i området.

 

8

Sassen-Bünslow Land nasjonalpark

Området preges av elver, og et av Svalbards høyeste fossefall ligger i nasjonalparken. Sassendalen har store våtmarksområder som er spesielt viktig for fuglelivet i området.

9

Nordre Isfjorden nasjonalpark

Nordsiden av fjorden inneholder et stort – for det meste uberørt – kyst og fjordlandskap, med frodig vegetasjon og et yrende dyre- og fugleliv. Isfjorden er rik på kulturminner.

10

Forlandet nasjonalpark

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand.

11

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark

Området karakteriseres av store innlandsbreer og et typisk alpint landskap. Foruten tallrike sjøfuglkolonier finnes gode bestander av gjess og fjellrev og liggeplasser for hvalross. Innenfor parken ligger fuglereservatene Guissezholmen, Skorpa og Moseøya, samt naturreservatet Moffen, alle med høye tettheter av hekkende ærfugl og gjess.

12

Ossian Sars naturreservat

Verneverdiene her er i hovedsak knyttet til den frodige vegetasjonen med flere sjeldne og kravfulle planter, men her er også et fuglefjell og fjellrevlokaliteter. Dette er Svalbards mest artsrike lokalitet for karplanter. Området er av vitenskapelig verdi og var fra 1984 et plantefredningsområde.

13

Indre Widjefjorden nasjonalpark

Hovedformålet har vært å verne arktisk steppevegetasjon med flere svært sjeldne plantearter. Noen av disse har her det eneste funnsted på Svalbard, andre har sitt eneste voksested i Europa innenfor parken. Den spesielle vegetasjonen har sammenheng med at området har et ekstremt tørt klima og samtidig et kalkholdig jordsmonn.

14

Moffen naturreservat

Øya er sannsynligvis det viktigste hvilestedet for hvalross på Svalbard.

15

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand.

16

Festningen geotopvernområde

Her finnes en geologisk lagrekke som er avsatt gjennom flere hundre millioner år (karbon/tertiær). Her finnes også fossile spor av fortidsøgler.

Nasjonalparker

Bilde fra Fuglehuken, Prins Karls Forland. Nasjonalpark dekker hele øya Prins Karls Forland. Formålet med fredningen er å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen. Foto: Eva Fuglei, Norsk Polarinstitutt

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Spesielt vestsiden av øya er påvirket av den relativt varme vest-Spitsbergenstrømmen. Øya er nesten delt i to av den lange, lave Forlandssletta. Nord for denne strandflaten strekker det seg en storslagen alpin fjellrekke mot øyas nordligste punkt Fuglehuken.

Vestsiden av fjellrekka karakteriseres med tildels store, sammenhengende strandflater og en rekke fuglefjell, mens østsiden særpreges av imponerende, bratte isbreer og en strandlinje som er brutt opp av brefronter. Strandflatene på vestkysten har tildels velutviklede strandvollavsetninger, og det finnes en rekke steinbreer i fjellsidene.Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi, og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand. Plankeholmane og Forlandsøyane er begge fuglereservater som ligger innenfor verneområdet, med betydelige hekkebestander av ærfugl og gjess.

Forlandet ligger geografisk sentralt i forhold til trafikk nordover langs kysten av Spitsbergen. Det er en god del skipstrafikk både på utsiden og innsiden av øya, men lite ferdsel på land.

I 2008 ble det gjennomført en omfattende kartlegging av kulturminnene i nasjonalparken, som har en rekke spor fra norsk og russisk hval- og overvintringsfangst. Det finnes også et fransk flyvrak fra 1960-tallet her.

Nasjonalparken dekker det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Området karakteriseres av store innlandsbreer og et typisk alpint landskap, og er full av spektakulære kontraster – fra frodige områder til nakne morener, nunatakker og isbreer som stuper i sjøen.   

På Reinsdyrflya og Mitrahalvøya finner vi store strandflater med strandvollavsetninger. Kystområdene påvirkes av den relativt varme vest-Spitsbergenstrømmen, og vestkysten er stort sett isfri hele året.   

Foruten tallrike sjøfuglkolonier finnes gode bestander av gjess og fjellrev og liggeplasser for hvalross. Det er flere attraktive røyevassdrag innenfor parken samt særegenheter som de varme kildene og rester av kvartære vulkaner i Bockfjorden. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard ved disse kildene. Innenfor parken ligger fuglereservatene Guissezholmen, Skorpa og Moseøya, samt naturreservatet Moffen, alle med høye tettheter av hekkende ærfugl og gjess.

Kulturminner

Området har betydelige kulturhistoriske verdier med en konsentrasjon av viktige lokaliteter fra hvalfangstperioden. Dessuten finnes russiske og norske stasjoner for tradisjonell overvintringsfangst:. Den kanskje mest berømte lokaliteten, Virgohavna, var utgangspunkt for den svenske ingeniøren Salomon August Andrée som i 1897 forsøkte å nå Nordpolen med ballongen «Ørnen». En kan ennå se rester etter denne ekspedisjonen som endte i tragedie.

Nasjonalparken har en betydelig turisttrafikk i sommersesongen, og vegetasjon og kulturminner nær enkelte ilandstigningspunkter og permanente leirplasser er utsatt for betydelig lokal slitasje.

Hornsundtind ligger på nordsiden av Sørkapp Land, på vestsiden av Samarinbreen. Foto: Jon Aars, Norsk Polarinstitutt

To menn håndterer bedøvd isbjørn

Dette området er et viktig habitat for isbjørn, derfor er noe av Norsk Polarinstitutts forskning konsentert i dette området. Foto: Jon Aars, Norsk Polarinstitutt

Sør-Spitsbergen nasjonalpark dekker den sørligste delen av øya Spitsbergen, og har mange av de største fuglekoloniene på Svalbard.

Deler av kystslettene langs vestkysten er blant de mest produktive landområdene på Svalbard, mens østkysten stort sett består av vegetasjonsløse morener og breområder. Innlandsområdene preges av store bresystemer og nunatakker. Langs vestkysten finner en de høyeste og mest alpine fjellformasjonene i nasjonalparken.

Sør-Spitsbergen har store konsentrasjoner av sjøfugl og flere nøkkelområder for ærfugl og gjess. Eksponeringen mot de sentrale deler av Barentshavet gjør at noen av de største sjøfuglkoloniene på Svalbard ligger nettopp her. De klimatisk gunstigste områdene på kystslettene langs vestkysten har flere varmekjære planter.

Hornsund er den dominerende fjorden med et usedvanlig spektakulært alpint landskap, og er et svært viktig vårhabitat for isbjørn. Her foregår også det viktigste trekket av isbjørn mellom Storfjorden og vest-Spitsbergen hele året gjennom. Sjøfuglreservatene Sørkapp, Dunøyane, Isøyane og Olsholmen ligger innenfor parken som også omfatter flere gode røyevassdrag.

I Hornsund ligger en polsk forskningsstasjon, men det er relativt lite trafikk i nasjonalparken.

Vegetasjon i høstfarger, rein i myra. Snø på fjelltoppene

Reindalen er et av de frodigste områdene på Svalbard. Foto: Thor Siggerud, Norsk Polarinstitutt


Svalbardrein på sommerbeite

Reindalen er et viktig beiteområde for Svalbardreinen, som ofte er å finne i området. Foto: Haakon Hop, Norsk Polarinstitutt

Den største isfrie dalen på Svalbard, Reindalen, finner vi i Nordenskiöld Land nasjonalpark. Dette er et av de frodigste områdene på Svalbard, og har mange arter som ikke finnes andre steder på øygruppa.

Reindalselva danner et av de største marine deltaene på øygruppa, og gjør området relativt geologisk stabilt. Andre geologiske faktorer i området er av stor interesse for forskere – blant annet morener, steinbreer og forskjellige rasfenomener. Helt øverst i dalen ligger noen av de største pingoene på Svalbard.

Reindalen har de største områdene med sammenhengende frodig vegetasjon på Svalbard, og området er spesielt rikt på torvmoser. Nederst i Reindalen ligger et stort våtmarks- og deltaområde, Stormyra, med et areal på omtrent 100 kvadratkilometer. Dette området er særlig viktig for Svalbardreinen, som bruker det til beite- og kalvingsområde.

Langs Nordenskiöldkysten finnes vegetasjon som krever mer kalk, og frodig fuglefjellsvegetasjon. Nordenskiöldkysten og nedre Reindalen utgjør viktige områder for vadefugl, ender og gjess, og Ingeborgfjellet er et stort fuglefjell. 

Kart av Isfjorden med Nordre Isfjorden nasjonalpark nord i bildet. Kart: Norsk Polarinstitutt

Isfjorden er en av de største fjordene på Svalbard. Nordsiden av fjorden inneholder et stort – for det meste uberørt – kyst og fjordlandskap, med frodig vegetasjon og et yrende dyre- og fugleliv. Området på Oscar II Land og Dickson Land inneholder også verdifulle kulturminner fra gruvedriftens barndom, og ble i 2003 gjort til norsk nasjonalpark.

Det fredete området omfatter arealer på nordsida av Isfjorden fra Skansbukta på Dickson Land til Eidembukta på Oscar II Land, inkl. Nordfjorden med sidefjordene Dicksonfjorden og Ekmanfjorden. De marine arealene nord for en rett linje mellom Kapp Thordsen og sørspissen av Erdmannflya, i Ymerbukta og Trygghamna og ut til en nautisk mil fra land (lavvannslinjen) på strekningen mellom Alkepynten og midten av Eidembukta inngår i nasjonalparken.

Dyreliv

Fugler, alkekonger

Alkekongen er en av fjellfugleartene som holder til i Isfjorden. Foto: Norsk PolarinstituttFugler, alkekonger

i perioder av året strømmer relativt varmt og saltholdig overflatevann inn i Isfjorden. Fra brefrontene er det tilførsel av kaldt ferskvann. Her oppstår det vertikal sirkulasjon av vannlag og stor biologisk produksjon av planteplankton. Algene spises av ulike små krepsdyr. Disse er næring for større krepsdyr og fisk som lodde og polartorsk. Dette gir igjen livsgrunnlag for store mengder sjøfugl og sjøpattedyr.

I Isfjordområdet finnes ikke så mange ulike sjøfuglarter, men flere av artene forekommer i stort antall og er konsentrert i store hekkekolonier. Sjøfuglenes tilstedeværelse gir økt næring til plantelivet ved hekkekoloniene, noe som kommer landlevende dyrearter som rype, reinsdyr og gjess til gode. I neste ledd også fjellreven som har et stabilt godt matfat ved fuglefjellene. I Isfjorden er også alle de vanlige fuglefjellsartene representert – alkekonge, lunde, polarlomvi, polarmåke, teist, havhest og krykkje. Av fugleliv for øvrig har Isfjordområdet et betydelig antall hekkende hvitkinngås (hekker fortrinnsvis på øyer og holmer), og kortnebbgås som hekker i bratte skrenter lengre fra sjøen, gjerne ved bratte elve- og bekkegjel. Områdene rundt Isfjorden er også blant de beste leveområdene for svalbardrype.

I Isfjordområdet finnes en stor bestand av fjellrev. Fjellreven var en del av grunnlaget for tidligere tiders fangst hvor hvit- og blårevskinn var en viktig salgsvare.

Isbjørnen blir ikke ofte sett i Isfjorden om sommeren, men sommerstid kan en være heldig å observere den ved brefrontene på nordsida av fjorden. Her lusker den rundt på leting etter sel.

Landskap

Isfjorden er en av de største fjordene på Svalbard, og den forgrener seg i mange mindre fjorder. Det er bare Wijdefjorden som er lengre. I vest finner man gammelt grunnfjell som reiste seg med den kaledonske fjellkjeden for rundt 400 millioner år siden (silur/devon). Det mest prominente eksempelet på karbonatbergartene i dette området er Alkhornet – landemerket ved munningen av Isfjorden. Like under Alkhornet ligger en flat slette lik de som ligger langs store deler av vestkysten av Spitsbergen. Deler av denne sletta er dannet av betydelig yngre marine avsetninger. Disse er under to millioner år gamle.

Festningen har store deler av Svalbards geologiske historie lett tilgjengelig. Profilen av bergarter som vises fra Festningen og vestover fortsetter tvers over Isfjorden og kommer til syne igjen enkelte steder på nordsiden av fjorden.

Kulturminner

skipsvrak i fjæra

Isfjorden har mange minner etter menneskelig aktivitet. I Skansbukta ligger dette skipsvraket som vitner om fortiden. Foto: Norsk Polarinstitutt

Isfjorden er rik på kulturminner. Fjorden strekker sine lange fingre inn i det dypeste av Spitsbergen. Langs fjordarmene ligger rester tilbake fra alle perioder av Svalbards historie, helt fra hvalfangernes tidlige tilstedeværelse på 1600-tallet og fram til i dag.

De eldste sporene vi finner langs Isfjordens strender er rester etter hvalfangerne på 1600 og 1700-tallet. I Trygghamna ved utløpet av Isfjorden ligger restene etter den tidlige vesteuropeiske hvalfangsten igjen i form av spekkovner på stranda. De øvrige sporene etter det som en gang må ha vært en stor hvalfangststasjon er borte. De indre fjordarmene, som Dicksonfjorden og Ekmanfjorden, ser ikke ut til å ha vært attraktive for de første hvalfangerne. De holdt seg til fjordens ytre områder.

Isfjorden rommer også spor etter forskjellige forsøk på bergverksdrift og mineralutvinning fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Restene etter slike foretak finnes eksempelvis i Skansbukta og Gipsvika.

Nasjonalparken består av deler av Sassendalen, Tempelfjorden og Bünslow Land. Den ble opprettet i 2003, og inneholder rundt 1,157 kvadratkilometer på land og 73 kvadratkilometer sjø. Området preges av elver, og et av Svalbards høyeste fossefall ligger i nasjonalparken. Sassendalen har store våtmarksområder som er spesielt viktig for fuglelivet i området.

Landskap

Nasjonalparken preges av et storslagent landskap. De to store dalførene Sassendalen og Gipsdalen, Tempelfjellet og breene innerst i Billefjorden og Tempelfjorden er blant de viktige landskapselementene i parken. Her finnes velutviklede kvartærgeologiske elementer som marine avsetninger, elveavsetninger, strukturmark og flere elvegjel (canyoner).

Vegetasjon, dyre- og fugleliv

Ringsel svømmer i sjøen

Deler av nasjonalparken er viktige kaste- og hårfellingsområder for ringsel, her svømmende i sjøen. Foto: Bjørn Frantzen, Norsk Polarinstitutt

Innenfor parken er det store arealer med sammenhengende vegetasjon og flere sårbare plantearter er funnet her. Nasjonalparken har en stor bestand av rein, spesielt i Sassendalen. Her er det flere store fuglefjell og viktige våtmarker for vadefugler. I dalførene hekker et betydelig antall kortnebbgjess. Tempelfjorden og Billefjorden er viktige kaste- og hårfellingsområder for ringsel. Dette gjør sitt til at flere isbjørner har tilhold her i vinterhalvåret.

Kulturminner

Kulturminnene i parken knytter seg i hovedsak til overvintringsfangst. Fredheim, hovedstasjonen til legendariske fangstmannen Hilmar Nøis, ligger ved Sassenelva i Sassendalen. Flere steder er det viktige kulturminner knyttet til mineralleting og -utvinning.

Wijdefjorden er Svalbards lengste fjord. Nasjonalparken omfatter de indre deler av Wijdefjorden og det omkringliggende landskap med dalfører, strandflater, brefronter og fjellsider.

Hovedformålet har vært å verne arktisk steppevegetasjon med flere svært sjeldne plantearter. Noen av disse har her det eneste funnsted på Svalbard, andre har sitt eneste voksested i Europa innenfor parken. Den spesielle vegetasjonen har sammenheng med at området har et ekstremt tørt klima og samtidig et kalkholdig jordsmonn. Wijdefjordens indre deler er også en terskelfjord med et særegent og vitenskapelig interessant kaldtvannsbasseng. Nasjonalparken har ikke et spesielt rikt dyreliv, men svalbardrein, fjellrev og de vanlige fugleartene lever her. Austfjorden er et lokalt viktig kaste- og hårfellingsområde for ringsel. Isbjørnaktiviteten i parken er derfor god på vårvinteren.

I nasjonalparken er det kulturminner knyttet til overvintringsfangst – både norsk og russisk. Fangststasjonen på Austfjordnes er fortsatt i bruk.

Ferdselen i området begrenser seg i hovedsak til fastboendes trafikk med snøskuter vinterstid.

Naturreservater

Bilde fra Fuglehuken, Prins Karls Forland. Nasjonalpark dekker hele øya Prins Karls Forland. Formålet med fredningen er å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen. Foto: Eva Fuglei, Norsk Polarinstitutt

Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Spesielt vestsiden av øya er påvirket av den relativt varme vest-Spitsbergenstrømmen. Øya er nesten delt i to av den lange, lave Forlandssletta. Nord for denne strandflaten strekker det seg en storslagen alpin fjellrekke mot øyas nordligste punkt Fuglehuken.

Vestsiden av fjellrekka karakteriseres med tildels store, sammenhengende strandflater og en rekke fuglefjell, mens østsiden særpreges av imponerende, bratte isbreer og en strandlinje som er brutt opp av brefronter. Strandflatene på vestkysten har tildels velutviklede strandvollavsetninger, og det finnes en rekke steinbreer i fjellsidene.Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi, og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand. Plankeholmane og Forlandsøyane er begge fuglereservater som ligger innenfor verneområdet, med betydelige hekkebestander av ærfugl og gjess.Forlandet ligger geografisk sentralt i forhold til trafikk nordover langs kysten av Spitsbergen. Det er en god del skipstrafikk både på utsiden og innsiden av øya, men lite ferdsel på land.

I 2008 ble det gjennomført en omfattende kartlegging av kulturminnene i nasjonalparken, som har en rekke spor fra norsk og russisk hval- og overvintringsfangst. Det finnes også et fransk flyvrak fra 1960-tallet her.

Nasjonalparken dekker det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Området karakteriseres av store innlandsbreer og et typisk alpint landskap, og er full av spektakulære kontraster – fra frodige områder til nakne morener, nunatakker og isbreer som stuper i sjøen.  

På Reinsdyrflya og Mitrahalvøya finner vi store strandflater med strandvollavsetninger. Kystområdene påvirkes av den relativt varme vest-Spitsbergenstrømmen, og vestkysten er stort sett isfri hele året.  

Foruten tallrike sjøfuglkolonier finnes gode bestander av gjess og fjellrev og liggeplasser for hvalross. Det er flere attraktive røyevassdrag innenfor parken samt særegenheter som de varme kildene og rester av kvartære vulkaner i Bockfjorden. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard ved disse kildene. Innenfor parken ligger fuglereservatene Guissezholmen, Skorpa og Moseøya, samt naturreservatet Moffen, alle med høye tettheter av hekkende ærfugl og gjess.

Kulturminner

Området har betydelige kulturhistoriske verdier med en konsentrasjon av viktige lokaliteter fra hvalfangstperioden. Dessuten finnes russiske og norske stasjoner for tradisjonell overvintringsfangst:. Den kanskje mest berømte lokaliteten, Virgohavna, var utgangspunkt for den svenske ingeniøren Salomon August Andrée som i 1897 forsøkte å nå Nordpolen med ballongen «Ørnen». En kan ennå se rester etter denne ekspedisjonen som endte i tragedie.

Nasjonalparken har en betydelig turisttrafikk i sommersesongen, og vegetasjon og kulturminner nær enkelte ilandstigningspunkter og permanente leirplasser er utsatt for betydelig lokal slitasje.

Toggle Content goes here

Toggle Content goes here

Kart: Norsk Polarinstitutt

Hopen er ei lang, smal øy som stikker opp av havet ca. 10 mil sørøst for Edgeøya. Her er det store fuglefjell. I vintre med normale isforhold er Hopen et viktig hiområde for isbjørn. Forskning fra de seneste årene viser at Hopen, i tillegg til Kong Karls Land, er det viktigste hiområdet for isbjørner på Svalbard. Øya ble fredet som naturreservat i 2003. Hopen har store naturfaglige verdier, men også kulturminner fra gammel tid. Øya huser en viktig meteorologisk stasjon med helårlig bosetning.

Våren 1996 ble det registrert 35 isbjørnhi på øya, som bare er 47 km². De årene det finnes drivis er områdene rundt øya viktig jaktterreng for isbjørnen. Den internasjonale isbjørnavtalen fra 1973 forplikter Norge til å bevare isbjørnens habitat, med spesiell vekt på hi-, jakt- og migrasjonsområder.

Hopen er også på listen over viktige fugleområder i Europa, blant annet på grunn av store kolonier av polarlomvi og krykkje. En viktig svømmerute for polarlomvien går fra øyas nordligste punkt. De grunne havområdene rundt Hopen er antatt viktige leveområder for hvalross i vinterhalvåret, og på sydspissen av øya er det et par hvileplasser for hvalross.

Geomorfologisk er øya særpreget med sin spesielle langstrakte og klippeaktige form. Thor Iversens varder ble reist i 1924, og utgjør sammen med fem fredete fangsthytter viktige kulturminner på øya.

Toggle Content goes here

Fuglereservater

Krykkjer på et isflak utenfor Svalbards kyst. Svalbard har et unikt fugle- og dyreliv, og i 1973 ble det opprettet 15 fuglereservater for å beskytte hekkeplassene til mange av fugleartene på øygruppa. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Det er 15 fuglereservater på Svalbard, disse ble alle opprettet i 1973. Nesten alle ligger på holmer eller små øyer langs vestkysten av Spitsbergen. Formålet med fuglereservatene er å verne de viktigste hekkeplassene for ærfugl, hvitkinngås og ringgås. Disse artene søker hekkeplasser på holmer og skjær som ikke er omgitt av is om sommeren og som dermed ikke er tilgjengelig for for rev. Det er få slike steder på Svalbard, og derfor kan konsentrasjonen av hekkende fugler bli store.

Det er ferdselforbud i fuglereservatene fra 15. mai til 15. august.

I denne perioden er all ferdsel til lands og til vanns i reservatene forbudt. Fuglereservatene omfatter også havet omkring øyene ut til 300 meter fra land eller skjær.

Festningen geotopvernområde

I det kjente Festningsprofilet kan man se en geologisk lagrekke som er avsatt gjennom flere hundre millioner år (karbon/tertiær). Her finnes også fossile spor av fortidsøgler. Dette verneområdet er på 14km².

mann hugger i stein

Anders K. Orvin fra en fossilutgravning på Festningen i 1921. Svalbard har lenge vært et viktig område for geologisk og paleontologisk forskning. Foto: Norsk Polarinstitutt

mann hugger i stein

Anders K. Orvin fra en fossilutgravning på Festningen i 1921. Svalbard har lenge vært et viktig område for geologisk og paleontologisk forskning. Foto: Norsk Polarinstitutt

Ved munningen av Grønfjorden, på sørsiden av Isfjorden, ligger Festningen. Området ble i 2003 vernet som et geotopvernområde for å beskytte de unike forekomstene av geologi som finnes her.

I dette området er det en profil av bergarter som er skjøvet opp på høykant. Store deler av Svalbards geologiske historie er derfor lett tilgjengelig i dette området. De yngste bergartene (fra tertiær) ligger langs stranden i øst, det gamle grunnfjellet ligger i vest. Ved Festningen fant man i 1960 de første fossile bevis på at det har vandret dinosaurer på Svalbard. Det var fotspor etter en Iguanodon-lignende planteetende dinosaur som levde for 125-130 millioner år siden, eller tidlig i krittiden. Fjellveggen med disse fotsporene ligger i dag nedrast på stranden. Flere mindre tydelig spor er funnet senere. I de senere år er det oppdaget fossiler av andre urdyr i de indre delene av Isfjorden. Det mest sensasjonelle funnet ble gjort i 2006 av paleontologer fra Naturhistorisk museum i Oslo. De fant en pliosaurus – et av de største rovdyr som noensinne har eksistert på jorda.

Profilen av bergarter som vises fra Festningen og vestover fortsetter tvers over Isfjorden og kommer til syne igjen enkelte steder på nordsiden av fjorden.

Tidligere er det gjort funn av både svaneøgler (Plesiosaur) og fiskeøgler (Ichthyosaur) som også var krypdyr som levde i havet. Disse funnene gjør Svalbard til en viktig lokalitet for paleontologisk forskning. Lite vegetasjon gjør det enkelt å finne fossiler, men det arktiske klimaet med frysing og tining av grunnen har gjort fossilene veldig porøse og skjøre. Det har vært vanskelig og tidkrevende å sikre disse sensasjonelle funnene, og flere nødutgravninger har vært utført av frykt for at disse skulle gå tapt. Slike store fossiler er en viktig del av Svalbards historie. Det pågår for tiden et arbeid med å verne disse verdiene gjennom forskrifter til Svalbards miljøvernlov.

Kontakt

Generelle henvendelser

post@npolar.no

Tekniske feil på nettsiden?

web@npolar.no

Infrastruktur

Nyttig

Aktivitet i Antarktis?

Meld inn