Plantene på Svalbard er ulike med hensyn på mange trekk. Dette gjelder for eksempel om de er vintergrønne (kantlyng) eller løvfellende (polarvier), vedaktige (kantlyng) eller urter (harerug), om de har røtter (alle karplanter) eller ikke (moser og lav). Plantenes karaktertrekk er med på å avgjøre hvilke typer områder de vokser best i, hvordan de forholder seg til vekstvilkårene (påvirkning), og hvilken type forstyrrelser de tåler (trusler og sårbarhet).
Status
De drøye 160 planteartene, 380 moseartene og 600 lavartene som er kjent fra Svalbard finnes i mange ulike kombinasjoner, som ofte kalles vegetasjonstyper. Terrengform, substrattype, fuktighet, eksponering for vind og frost, sommertemperaturene, næringstilgang, og hvordan området brukes av beitedyr er blant de viktigste faktorene som har betydning for hvilken type vegetasjon utvikler seg på et gitt sted. I tillegg påvirker plantene sine egne omgivelser, og samhandling mellom plantene føyer seg i rekken av påvirkningsfaktorer.
På rabber og rygger, som er eksponert for vind og frost, finner vi for eksempel vegetasjon dominert av reinrose, som får selskap av rødsildre eller lav. I skråningene med noe mer snødekke finner vi kantlyngvegetasjon eller gressenger med for eksempel fjellrapp. På flater og åpne sletter med moderat snødekke forekommer ulike typer heivegetasjon, formet av vardefrytle, polarvier, og moser og lav. Steder der snøen ligger lengst kalles snøleier, og slike forsenkninger er voksested for moser og mange urteplanter, som fjellsyre. På flate partier med betydelig vannsig greier mosene seg bra. Her dannes våtmarker dominert av moser. På tørrere, svak skrånende substrat forekommer også gress som polarreverumpe og karsporeplanter som polarsnelle, mens halvgressarter som ishavstarr og snøull er vanlig på våtere flater. En annen type flatmark er strandenger, der saltholdighet bestemmer forekomst av planter. Gjødsling skaper store skiller i produktivitet på Svalbard, som under fuglefjell, der det vokser mange ulike urter og gress og produktiviteten når et høy-arktisk høydepunkt. Polarørken finnes i høyereliggende terreng og nord på Svalbard, og har kun spredt vegetasjon mellom stein og grus.
Avhengig av valgt romlig skala og metodikk kan vegetasjon deles inn i mange ulike typer og utforminger; feltundersøkelser og fjernmåling gir naturligvis noe ulike beskrivelser av vegetasjonen. Hovedskillene er likevel uavhengig av metodikk, og følger de overordnete vekstvilkårene.
Påvirkning
Et fasinerende trekk ved plantene på Svalbard er at selv om de vokser sakte og individene er langlevde (fra noen år til hundre- eller til og med tusenår, viser studier at plantene har evne til å følge vekstvilkårene tett.
Temperatur er et avgjørende vilkår for høy-arktiske planter. Polarvier er en av de artene som viser seg å følge sommertemperaturen tett både i sin årlige tykkelsesvekst (ved dannelse av årringer tilsvarende trærne) og i vekst av skuddene. Likeså følger de andre vanlige plantenes sommerproduksjon temperaturen i juli bemerkelsesverdig tett. Herav følger at selv om den årlige veksten skulle være liten, så har plantene endringspotensiale over tid.
De fleste av plantene er også viktig matkilde til noen av Svalbards plantespisende dyr. Svalbardreinen, svalbardrype og ulike gjessarter har et variert tilbud av nye skudd og blomster om våren, gress og urtestengler om sommeren, og noen, som rein og gjess benytter seg også av moser. Aktiviteten til beitedyrene påvirker naturligvis også plantene.
Enkeltvis er beitedyrenes påvirkning på vegetasjon relativt godt kjent; gjess kan røske opp yndlingsmaten sin (som harerug) opp ved rota, og ved den her aktiviteten stykke opp mosedekket på tundraen i tillegg til å fjerne plantemateriale. Dette kan først resultere i skifte fra mose til gress- eller starrdominert vegetasjon eller vegetasjonsløse åpninger, og i de mest dramatiske tilfellene ser disse flekkene ut til å holde seg åpne. Vegetasjonen selv er med på styre utvikling ved opphør av beite: blant de mange vegetasjonstypene som til ulike tider blir beitet av gjess, har de fuktigste best motstandsdyktighet og gjenvekst. Likeså har skifter i hovedvegetasjonstype blitt beskrevet som følge av reinens påvirkning, inkludert spising, tråkk og gjødsling. For eksempel kan et sted, gitt grunnleggende vekstvilkår som ikke er altfor ulike, skifte fra å være dominert av vedaktige planter til å holde mest gress. Rypenes beitepåvirkning har vært lite studert på Svalbard, men mange planter (som harerug om sommeren og knopper og tørre blomsterstand om vinteren) er naturligvis en viktig ressurs for rypene. De kombinerte effektene av beitedyrene vet vi mindre om, men det kan tenkes at områder som beites av flere av dyrene jevnt over har vesentlig ulik beitepåvirkning enn steder mest bruk av kun et av beitedyrene. Likt plantenes respons på temperaturer svarer vegetasjon på beite fra år til år, og nokså store endringer i plantenes dominans kan skje på årlige tidsskala.
At plantenes naboskap med hverandre har betydning for utforming av vegetasjon generelt er godt kjent, for eksempel holder mosene jorden fuktig og kjølig. Det kan være gunstig for andre arter som vokser bra på fuktige steder, men samtidig kan et tett mosedekke hindre nye skudd fra å vokse. Nettoeffekten av plantenaboskap er et tema for dagens forskning, og vil kanskje få en enda større betydning gitt at miljøet ellers fortsetter å endre seg.
Fra Svalbard er det beskrevet seks rødlistede naturtyper: arktisk permafrost-våtmark, arktisk steppe, fattigmyr, fuglefjell, polarørken og varm kilde, som alle har sine karakteristiske vegetasjon. Det pågår et arbeid med å kartfeste og bevare rødlistede plantearter, blant annet gjelder dette marinøkkel og tundrabjørk. De fleste av de 54 rødlistede karplanter på Svalbard er urter, gress eller starr, mens det er færre vedaktige planter. Dette har sin naturlige forklaring i at det generelt er mange færre vedaktige arter som vokser på Svalbard enn det er representanter fra de andre gruppene. Klimaendringer, ferdsel, tilfeldige hendelser som ras eller flom or beite er blant mulige trusler mot rødlistede plantearter.
Trusler/sårbarhet
Klimaet på Svalbard er i endring, og klimaendringer blir ansett som en av de viktigste truslene på landøkosystemet på Svalbard generelt. Varmere temperatur alene ser likevel ut til å sjelden være nok til å øke planteveksten dramatisk, i motsetning til forskningsresultater som man har fra lav-arktiske områder der tundraen stedvis gror igjen av buskevekster. Oppvarming kombinert med bedret tilgang på vann og/eller næring kan derimot ventes å øke plantevekst i den grad at man kan forvente samfunnsnivåendringer i vegetasjonen også i det høye nord, om enn det vil skje saktere. De plantegruppene som har rask vekst (urter, gress) kan forventes å ha mer potensiale til å utvide dominansen sin enn de vedaktige artene som per i dag er etablert på Svalbard, siden sistnevnte har relativt senere vekstrater. Beitedyrenes påvirkning på Svalbard kan i noen grad forventes å fremme for eksempel gress, siden dette er planter som generelt tåler beite bedre enn for eksempel dvergbusker. De kombinerte effektene av klimaendringer og varierende eller endrete beitedyrspopulasjoner er likevel meget vanskelige å forutsi.
Noen vegetasjonstyper på Svalbard er lokalt sårbare for tråkk, særlig gjelder dette de våteste typene og skråninger med løs materiale. Siden veksthastigheten generelt er langsom vil sundtråkket vegetasjon ha meget lang gjenveksttid, og i noen tilfeller ikke komme tilbake. Menneskelig aktivitet bringer også med seg planter som ikke finnes på Svalbard fra før, og det finnes flere innførte arter som befinner seg i begrensete lokaliteter. Det er usikkert hvor fort disse nyankomne artene kan finne gode vilkår på Svalbard.
Overvåkning
Lange tidsserier og andre studier der man søker å skille effektene klima, beitedyr og andre påvirkningsfaktorer (som innførte arter eller tråkk) har på vegetasjon er høyt prioritert som verktøy for å forstå vegetasjonsmønstre og endringer hos de mange forskningsmiljøene som studerer planter på Svalbard.
Overvåkning av vegetasjon inngår i