Winfried K. Dallmann
Sist oppdatert: 27 september 2018

I over hundre år har Svalbard fascinert mennesker med interesse for jordas tidligere historie. Mange som har besøkt Svalbard er blitt fenget av øygruppas vidstrakte, kalde villmark med vakre fjellformasjoner og fjellgrunnens mangfoldighet.

Landskapene er vidt forskjellig om man seiler inn i Hornsund med bisarre kalksteinsegger, langs østsiden av Spitsbergen med tavleformete nunataker, eller inn i Woodfjorden med uvirkelige, røde fjellfarger.

Rødbrune fjell

Landskapet omkring Woodfjorden er preget av rødbrune fjell som består av sandsteiner avsatt i devontida. Når de røde sandsteinene eroderes og det finkornete materialet fraktes med elver ut i fjorden, farges vannet rødbrunt slik som innerst i Woodfjorden.

Ingen andre steder i Nord-Europa finnes et slikt mangfold av geologiske formasjoner, og ingen andre steder er så mange geologiske tidsepoker bevart i stein. Samtidig er fjellet for det meste nakent, uten jordsmonn og vegetasjon, og berggrunnen kan derfor studeres sammenhengende over store arealer. Selv om mesteparten av landområdene er bredekket, er Svalbard et av de få stedene i verden hvor man har et utmerket innsyn i de fleste avsnitt av jordens utviklingshistorie. Alt dette gjør at Svalbard er et unikt sted for å studere geologiske prosesser – et naturlig geologisk arkiv og et laboratorium hvor fortidens og nåtidens geologiske prosesser blir særlig tydelig demonstrert.

Grunnfjell (urtid til tidlig oldtid)

Fjell

Grunnfjellet utgjør det eldste fjellet, og har gjennomgått mange perioder med endringer. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt

Grunnfjellet utgjør det eldste fjellet. Dette er størknings- eller omdannede bergarter som etter erosjon ble dekket av uomdannede, flattliggende lag. De sterkest omdannede bergartene finnes på Nordvest-Spitsbergen og på nordsiden av Nordøstlandet. Grunnfjellet har gjennomgått flere perioder med foldning og omdanning, og sporene etter de eldste hendelsene er nesten utvisket av de senere. Den siste fjellkjedefoldningen og omdanningen var den kaledonske som fant sted i ordovic- og silurtiden, for ca. 410–440 millioner år siden. Da den tok slutt og fjellet ble hevet ut av havet, begynte elver, vær og vind nedtæringen av fjellkjeden.

Ikke omdannede avsetningsbergarter (sen oldtid til tertiær)

Fjell

Fjellet Templet innerst i Isfjorden består av flattliggende avsetninger fra permtida. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt

Det nedtærede fjellet endte opp som store mengder sand, grus og slam som i devontiden, for ca. 360-410 millioner år siden, ble avsatt på elvesletter og i havet. Senere fulgte nye perioder med avsetning av kalklag fra karbon- og permtiden, og sand- og leirelag fra mesozoikum og tertiærtiden, frem til omtrent 40 millioner år siden. Da havbunnsspredningen som førte til dannelsen av Nord-Atlanteren og Ishavet begynte i tidlig tertiær tid for 60–40 millioner år siden, ble den vestlige delen av Spitsbergen foldet opp til en ny fjellkjede. På store deler av Spitsbergen ble det dannet en stor trauformet struktur som strekker seg fra Isfjordområdet og sørover, med de yngste og øverste lagene i midten som en kjerne, og de eldre lagene i utkanten.

Løse avsetninger (kvartær–vår tid)

stein på fjell

Halvdanpiggen ved Woodfjorden, ruinen av et kvartært vulkanrør i devonske røde sandsteiner. Foto: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt

Yngst er avsetningene fra kvartærtiden (2–0 millioner år siden), som strekker seg helt til vår tid. Dette er for det meste løse avsetninger dannet under og etter siste istid; morener, elveavsetninger, strandavsetninger, urer, ras og blokkmark. I deler av kvartærtiden har det også vært aktive vulkaner på Nordvest-Spitsbergen.