GPS-sendere møter virkeligheten på Svalbards tundra

Av: Michaela Šulaviková og Guro Krempig, masterstudenter, UiT Norges arktiske universitet og Norsk Polarinstitutt

På Svalbard tilbringer isbjørn mer tid på land nå enn for få år siden, hvor de finner et helt annet utvalg av matressurser.

Et av temaene som får økende oppmerksomhet, er isbjørnens jakt på svalbardrein. At isbjørn jakter reinsdyr er ikke et helt nytt fenomen. Et forskerteam fra Norsk Polarinstitutt bestående av Åshild Ønvik Pedersen, Jon Aars og Marie-Anne Blanchet prøver nå å forstå hvor vanlig denne atferden faktisk er, hvilke omstendigheter som ligger bak, og hva det kan bety for begge artene på lang sikt.

Norsk Polarinstitutt har overvåket bestandene av isbjørn og reinsdyr på Svalbard over flere tiår. En av metodene som brukes er sporing av dyr, som gjør det mulig å forstå hvordan ulike dyrearter samhandler med miljøet sitt, og noen ganger med hverandre. Isbjørn følges for eksempel ved hjelp av GPS-halsbånd over tidsperioder på opptil tre år.

Ved å bruke bevegelsesdata, som avstanden mellom to posisjoner, hastigheten til dyret eller hvor mye det endrer retning, er det mulig å trekke slutninger om atferd, som hvile, jakt eller forflytning. For eksempel kan et lengre opphold på ett sted tyde på at bjørnen er ved et bytte, hviler eller parringsatferd  seg, mens raskere bevegelser kan være en indikasjon  på forstyrrelse. Likevel er det ikke enkelt å skille mellom disse ulike atferdene kun basert på GPS-data. Det er her direkte observasjoner blir avgjørende, fordi de gjør det mulig å bekrefte tolkningene forskerene gjør basert på  data.

Denne våren tilbrakte et team fra Norsk Polarinstitutt ved undertegnende Guro Krempig og Michaela Šulaviková, sammen med feltleder Tommy Sandal og forsker Marie-Anne Blanchet, nesten tre uker fra 10. april ved en base i Van Mijenfjorden. Der forsøkte gruppen å knytte mønstre fra dataene de så på skjermen, til virkeligheten ute i felt.

Hver morgen startet med å sjekke de nyeste GPS-posisjonene fra tre merkede binner i området. Særlig oppmerksomhet ble rettet mot såkalte «klynger», altså flere posisjoner samlet på ett sted, noe som tyder på at en bjørn har oppholdt seg der over lengre tid, fra noen timer til flere dager. Slike lengre opphold kan indikere en mulig jakthendelse, men det kan også være at hunner dier unger, hviler eller er i paring. Uten direkte observasjoner er det imidlertid svært vanskelig  å skille mellom disse aktivitetene.

Når en bjørn hadde forlatt området, dro teamet ut i felt for å undersøke stedet, med fokus på spor i snøen, i forsøk på å rekonstruere hendelsesforløpet. Alle tegn som kunne bidra til å forklare hva som hadde skjedd, ble notert, slik som tilstedeværelse av kadavre, spor etter andre arter eller midlertidige hi.

Siden prosjektet fokuserer  på interaksjoner mellom isbjørn og reinsdyr, og hovedmålet med feltarbeidet var å dokumentere og undersøke isbjørnens predasjon (jakt) på reinsdyr, fulgte teamet hovedsakelig de tre lokale binnene som tidligere var observert som vellykkede jegere.

Det viktigste målet var å finne og dokumentere en slik jakthendelse, noe som skjedde i løpet av den andre uken av studien. Spor funnet i snøen gjorde det mulig å rekonstruere hele hendelsesforløpet i detalj, inkludert hva bjørnen hadde gjort før jakten, hvordan angrepet utviklet seg, og hva som skjedde etterpå.

Hovedhypotesen før feltarbeidet var at lengre opphold i områder med mye reinsdyr kunne tyde på vellykket jakt og næringssøk. Imidlertid viste virkeligheten seg ofte å være en annen. De fleste av GPS sporansamlingene førte til midlertidige hi og hvile eller die-plasser , selv i områder der rein var rikelig og lett tilgjengelig. Binnene viste som oftest  ingen tegn til jaktinteresse.

Disse «negative» observasjonene er like viktige som bekreftede fellinger, fordi de kan bidra til å skille mellom tilsynelatende like mønstre i dataene.

Selv om sel fortsatt er isbjørnens viktigste byttedyr, er det godt dokumentert hvor opportunistiske (eller rasjonelle) isbjørner kan være. I Arktis, der sjøisforholdene hvert år påvirker tilgangen på marine byttedyr, ser bjørnene ut til å utnytte enhver tilgjengelig ressurs fra sel på isen, til reinsdyr på land, til fugleegg om sommeren og av og til hvalkadavre som har strandet.

Binnen, som vi rekonstruert reinsdjaktforløp, hadde kort tid i forveien spist en ung sel. Dette tyder på at predasjon på land ikke nødvendigvis alltid skyldes mangel på marine byttedyr, men snarere er opportunistisk.

I tillegg til de direkte observasjonene som ble gjort denne våren, har data fra såkalt “folkeforskning” blitt samlet inn over de siste årene. Gjennom årlige kampanjer på nett og sosiale medier har lokalbefokningen på Svalbard rapporter over 80 verdifulle observasjoner av suksessfull og ikke-suksessfull jakt på reinstyr Disse observasjonene, sammen med vårens feltarbeid kan  blant annet gi viktig innsikt i hvor bjørner jakter, hvilke jaktteknikker de bruker, kjennetegn ved åsteder, og noen ganger hvilken type reinsdyr de jakter på.

Med et varmere Arktis blir det stadig viktigere å forstå bjørnens  atferdsmessige  fleksibilitet og tilpasning. Etter hvert som sjøisforholdene blir mindre forutsigbare, tilbringer isbjørner mer tid på land i mange områder, noe som skaper flere muligheter for interaksjoner med landbaserte byttedyr. En nylig studie viste at til tross for nedgangen i sjøis rundt Svalbard, er isbjørnene der i bedre kroppskondisjon i dag enn de var for 25 år siden.

Dette viser at isbjørnens respons på miljøendringer er mer sammensatt enn vi ofte tror, og feltstudier som vårt bidrar til å gi innsikt i atferden som ligger bak deres evne til å tilpasse seg.

—

Denne studien er finansiert av Svalbard miljøvernfond og «Kong Haakon den 7des utdannelsesfond for norsk ungdom”.

Veileder for studentene er professor Rolf Ims ved UiT Norges arktiske universitet.