Nedgang i antall svalbardrein

TELLES HVERT ÅR Reinsdyrtallene viser en nedgang i Adventdalen fra 1668 i fjor til 1422 i år. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt 

For 44. gang har forskere telt rein i Adventdalen på Svalbard. I år viser tallene en nedgang på over 200 dyr, fra 1668 reinsdyr i fjor til 1422 i år. 

Nedgangen kan knyttes til høy dødelighet av dyr gjennom sist vinter og en lav kalveproduksjon i år, forteller reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen ved Norsk Polarinstitutt.

– Fjorårets høye bestand med god kalveproduksjon, der omtrent åtte av ti simler hadde kalv, resulterte i høyere dødelighet, særlig blant kalvene, og økt beitekonkurranse, noe som er naturlig hos reinsdyr.

Det var også langt færre simler (hunner) å se sammen med kalv i år, noe som ikke er uvanlig etter ett år med høy bestandstetthet. Da investerer simla i seg selv, i stedet for å bære frem en kalv.

– Kun fire av ti simler hadde kalv i år, sier Ønvik Pedersen.

KONKURRANSE OM BEITENE – En nesten rekordstor bestand i 2021 gir økt konkurranse om vintermaten og da dør også flere dyr, sier Åshild Ønvik Pedersen. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

Flere kadaver 

Tellelaget saumfarte Adventdalen og sidedalene, som en del av Norsk Polarinstitutt sin årlige overvåking av reinsdyr.

Under tellingen ble det også observerte flere kadaver i år, totalt 88, som er mer enn gjennomsnittet for tellingene som startet i 1979. Antallet er likevel mye mindre enn i de tre toppårene 2002, 2008 og 2019, da kadavertallene varierte mellom 171 og 206.

– Vinteren som var ble antatt å være «snill», selv om styrtregnet i starten av mars kanskje noen steder kapslet beitene inn i is, men i langt større grad tror jeg det milde været smeltet beiter frem. Men med en stor bestand i 2021 som nesten var rekord i antall dyr, øker konkurransen om vintermaten og dermed dør flere dyr, sier Ønvik Pedersen.

• Fakta om svalbardrein

KADAVER Det ble observert flere døde reinsdyr i år enn gjennomsnittet for tellingene som startet i 1979. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt

Beiter på både karrig og frodig mark 

Svalbardrein finnes i stort sett alle områder som ikke er dekket av isbre og der det er vegetasjon. Selv i karrig «polarørken» med stein og grus beiter reinsdyra på de få flekkene med vegetasjon som stikker opp fra marka. Det er stort sett kun på de avsidesliggende øyene som Storøya, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya at det ikke finnes reinsdyr.

Totalt er det rundt 22 000 rein på Svalbard, som er en dobling av bestanden sammenliknet med anslag fra 1980-tallet.

I Adventdalen, som er en av Svalbards største og mest vegetasjonsrike daler, er bestanden nesten firedoblet siden tellingene av reinsdyr på Svalbard startet i 1979.

Det er lite ved første øyekast som plager verdens nordligste planteetende pattedyr.

Om sommeren, når tundraen står i blomst, beiter reinsdyrene på de kortvokste plantene de finner på bakken, som fjellsyre, harerug, polarvier, polarsnøull og utallige gressarter.

FÆRRE KALVER I år hadde bare fire av ti simler i Adventdalen kalv. Foto: Sophie Cordon / Norsk Polarinstitutt 

Kystnære dyr sliter mest  

Men bak økende bestandstall, spøker alvoret. Få steder i verden skjer klimaendringene like raskt som på Svalbard. Siden 1970-tallet har gjennomsnittstemperaturen økt mellom 3 – 5 grader. I dag opplever Svalbard store endringer i lufttemperatur som fører til varmere somrer som vintrer, og som i neste runde påvirker dyr og planter.

Klimaendringene slår ulikt inn på reinsdyrene i det utstrakte landskapet på Svalbard. I de store dalførene på Nordenskiöld Land, der Adventdalen ligger, fører varmere somrer til økt plantevekst og godt med beite til langt utover høsten. Dyrene som lever her kan i større grad spise seg opp og ruste seg for en lang og værhard vinter på tundraen enn reinen i kystnære strøk på Brøggerhalvøya.

Somrene er varmere også på Brøggerhalvøya, mer fra midten av 1990-tallet har vintrene blitt merkbar mildere her med mer nedbør i form av regn. Når regnet treffer bakken fryser det til et islag så hardt at reinen ikke klarer å grave seg gjennom isen og til bakken hvor maten finnes. 

– Men sist vinters kraftfulle regnvær og plussgrader førte faktisk til at beiter smeltet frem, sier Ønvik Pedersen. 

Effekten av økt plantevekst er likevel trolig ikke like stor på Brøggerhalvøya som i dalene rundt Longyearbyen. I dag er antallet reinsdyr på Brøggerhalvøya redusert med en tredel siden 1990-tallet.

TELLELAGET Adventdalen og sidedalene ble saumfart under den årlige tellingen. Her har feltlaget tatt seg rast i bakken, mens de bivånes av de innfødte. Foto: Åshild Ønvik Pedersen / Norsk Polarinstitutt 

Spiser tang og tare 

De siste årene er kystnære reinsdyr stadig oftere observert mens de spiser tang og tare, eller klatrer opp fjellsider for å finne vegetasjon der hvor sjøfugler gjødsler. Dette er strategier for kanskje å overleve en vinter med isdekt vegetasjon eller mye snø. I gode vintre er det så å si ingen dyr som tyr til denne strategien.

Men problemene stopper ikke der. Svalbardreinen er en stasjonær art som normalt ikke forflytter seg mellom sommer- og vinterområder eller opptrer nomadisk. I nøden, når det er lite mat å finne, setter likevel reinen ut på vandringer.

Klimaendringer med mindre havisutbredelse i Arktis gjør at svalbardreinen ikke lenger har mulighet til å vandre i kystområdene.

– Rundt år 2000, mens det ennå var vanlig med is på fjorden, vandret opptil 35 prosent av simlene på Brøggerhalvøya til den nærliggende halvøya, Sarsøyra, forteller Ønvik Pedersen. 

VANDRER MINDRE Fjordene på Svalbard er for det meste isfrie, som betyr at reinsdyra som lever langs kysten ikke lengre har muligheten til å vandre over store avstander for å finne mat. Foto: Sophie Cordon / Norsk Polarinstitutt 

Isolert inn i en ny tid 

Det var den gangen. Nå er fjordene for det meste isfrie og reinsdyra som lever langs kysten av Svalbard har ikke muligheter for å vandre for å finne mat.

Overvåkningsprogrammet COAT (www.coat.no) og Svalbards miljøvernfond (https://www.miljovernfondet.no/) har gjort det mulig for Norsk Polarinstitutt å starte et GPS-merkeprogram for både simler og kalver i kystnære områder. Foreløpig er det bare en simle som har forflyttet seg mellom de isolerte øyrene i løpet av perioden fra 2014 til i dag. Reinsdyrene blir i stedet isolerte i små bestander som ikke har kontakt med hverandre.

I dag opptrer svalbardreinen i seks isolerte delbestander som kan skilles genetisk fra hverandre. På sikt kan genetisk isolasjon føre til redusert evne til både å leve i og tilpasse seg et sterkt endret levemiljø.

– Små bestander har ofte et lavere genetisk mangfold, er mindre robuste og mer sårbare for uforutsette hendelser og forstyrrelser, sier Ønvik Pedersen.

Klimaendringene biter seg fast i Svalbards dyr og natur.

—-

Les mer: