Isbjørn kan være utryddet på Svalbard om 50 år

– Jeg tror isbjørn stort sett bare vil finnes nord i Canada og på Grønland om 50 år, helt vest i polbassenget i et område som gjerne kalles for «Last Ice Area», sier seniorrådgiver og avtroppende leder av spesialistgruppa for isbjørn under den internasjonale naturvernunionen (IUCN), Dag Vongraven ved Norsk Polarinstitutt.

Nå gir han stafettpinnen videre, etter å ha ledet gruppen siden 2010. 

Leveområdet smelter

Det har ikke vært et rolig tiår i isbjørnsammenheng. Kloden er blitt varmere, og isbjørnens leveområde, havisen, står i ytterligere fare for å smelte vekk.

Oppvarmingen av havet skjer nå dobbelt så raskt som for 25 år siden, og prognosene indikerer drastiske tap av havisen i årene fremover.

Isbjørnspesialistene har hatt rikelige med arbeidsoppgaver å gripe fatt i. For lederen av isbjørngruppa har oppgavene vært krevende, men viktige. 

– Det har vært intenst, men givende å arbeide med isbjørnforvaltning over landegrensene i Arktis. Vi jobber med et høyaktuelt tema, og vi vet at det haster med å finne løsninger som er så gode som mulige for isbjørn, sier Vongraven.

Fra livskraftig til sårbar

Fra å regnes som en livskraftig art frem til 2006, er isbjørnens status endret til sårbar. Vongraven tror at vi nå bare er i starten av det som kan føre til utryddelse av isbjørn på Svalbard, om oppvarmingen fortsetter i samme tempo som de siste tiårene. 

– Om 50 år vil polbassenget i Arktis være isfritt om sommeren, isen vil smelte mye tidligere på våren og innfrysning vil skje seinere på høsten. Flerårsisen vil være helt borte. Antall isbjørn på kloden reduseres, og på Svalbard vil isbjørn i stor grad være borte, sier Vongraven.

Klodens isbjørner teller i dag omtrent 26 000, fordelt på 19 ulike delbestander. Mange isbjørner vandrer over enorme områder i Arktis, og ofte krysser de landegrenser. Det anslås at Barentshavbestanden er mellom 1900 og 3600 isbjørn, og på Svalbard er det kanskje 300 «fastboende», og mange som av og til stikker innom, og delvis holder til der.

Det er på de østlige deler av Spitsbergen og i fjordene i nord det er høyest tetthet av bjørn på Svalbard, der søker de mot fjord- og havis, på jakt etter favorittføden sel. 

Miljøgifter via maten 

Sen ankomst av sjøis rundt tradisjonelt viktige hiområder som Kongsøya og Hopen på Svalbard på høsten har i senere år ført til at få binner har nådd øyene for å gå i hi. I mildere år fødes færre unger i disse områdene enn i kaldere år, og vi vet at mange år med lite havis kan føre til lav overlevelse, særlig blant unge dyr.

I  tillegg til at isbjørn gradvis mister leveområder, er de også blant de mest forurensede artene som lever på jorda. Studier har vist at isbjørn har høye konsentrasjoner i fett og blod av fettløselige miljøgifter (som PCB og bromerte flammehemmere), som videre har innvirkning på isbjørnenes hormonnivå og immunsystem. Miljøgifter får isbjørn i seg via maten, fortrinnsvis sel. Høye nivåer av miljøgifter – i kombinasjon med lavere mattilgang i et varmere klima – kan gi arten store problemer i framtiden.

Miljøgifter som er lagret i fettet frigjøres i blodet når dyret sulter. Dette omfatter også tiden ungene ligger i hiet og dier, siden binna da ikke tar til seg næring. Isbjørnmelken er svært fettrik, og ungene blir derfor spesielt utsatt for høye miljøgiftkonsentrasjoner.

– Internasjonale avtaler er nødvendig

Gjennom vervet i IUCN har Vongraven arbeidet med saker som handler om isbjørn spesielt, men også med andre arter og naturforhold i Arktis. IUCN er den største internasjonale organisasjonen som produserer og formidler vitenskapsbasert kunnskap om naturens tilstand, og som også utvikler samarbeid og verktøy for forvaltning av arter. IUCNs rødliste er et eksempel, den er blitt den mest fullstendige kilden til kunnskap om arters globale risiko for å dø ut, og gir oversikt over truede arter i verden og vurderer faren for utryddelse.

Når Vongraven går ut av ledervervet, fortsetter han i spesialistgruppen som vanlig medlem, sammen med forskerkollegene Jon Aars, Magnus Andersen og Heli Routti fra polarinstituttet. Vongraven har vært med i gruppen helt siden 2001, den gangen var de bare 15 medlemmer, alle fra de fem isbjørn-nasjonene Canada, Danmark/Grønland, Russland, Norge og USA. I dag er det 35 medlemmer.

Hvorfor er det viktig med internasjonalt samarbeid om isbjørn?

– Internasjonale avtaler om isbjørn er tvingende nødvendig fordi vi ser et svært alvorlig og globalt trusselbilde for arten. Jeg tenker særlig på klimaendringene som truer isbjørnens eksistens fordi havisen er i ferd med å forsvinne flere steder i Arktis.

– I tillegg foregår en svært profitabel internasjonal handel med isbjørnskinn som vil kunne drive fram et ikke bærekraftig fangstnivå inn i nærmeste framtid.

Fri forskning foran politikk

Vongraven forteller at mange er usikre på om sirkumpolar handlingsplan for isbjørn vil kunne foreslå tiltak som vil ha noen reell betydning for isbjørnens status. I isbjørnforvaltning er det mye politikk, og mye av arbeidet for spesialistgruppa har vært å verne om gruppa sin uavhengighet og om medlemmenes mulighet til å uhindret få drive god forskning.

– Etter initiativ fra USA så er nasjonene enige om at landenes klimapolitikk ikke skal forhandles gjennom samarbeidet om Isbjørnavtalen, men gjennom Klimakonvensjonen. Dette er på en måte logisk, men det betyr jo også at effektive klimatiltak ikke kan være en del av handlingsplanen.

Trigger klimafornekterne

De første årene etter at Vongraven ble leder av spesialistgruppen var ekstra intense. Partene til Isbjørnavtalen av 1973  ble aktive igjen i 2009, rett før han overtok ledervervet, etter at gruppen har vært inaktive siden 1981.

– Før partsmøtet i Tromsø i 2009 var et fysisk møte i spesialistgruppen for isbjørn og en rapport hvert fjerde år nok, men etter 2009 har dette vært utilstrekkelig, fordi det har vært en konstant etterspørsel etter informasjon om isbjørnens status og fremtidsutsikter. Men pågangen skyldes også at klimafornektere og den type krefter har blitt mye mer aktiv, og isbjørn som symbol på klimaendringene er forsøkt redusert som «klimahysteri». 

The Grand old men  

Vongraven er den tredje fra polarinstituttet som er leder av spesialistgruppen for isbjørn. Den første var isbjørnforsker Thor Larsen som ledet gruppen i årene 1972-1974. Øystein Wiig, i dag professor ved Universitetet i Oslo, var leder fra 1993-1997.

Nå overlater Vongraven ledervervet til Dr. Kristin Laidre fra USA/Grønland og Dr. Nick Lunn fra Canada, som deler oppdraget mellom seg. 

Er det noen spesielle personer du vil takke for samarbeidet i IUCN?

– Jeg vil takke Andy Derocher, som var polarinstituttets isbjørnbiolog da jeg startet i 1997. Vi diskuterte isbjørnforvaltning nesten hver eneste dag. Han har vært professor ved Universitetet i Alberta i Edmonton siden 2003 og er fortsatt min veileder i doktorgraden jeg jobber med. Jeg har hatt god kontakt med og veldig god støtte av tidligere chairman Simon Stuart og nåværende chairman Jon Paul Rodriguez i Species Survival Commission i IUCN. En spesiell takk går til isbjørnforskningens grand old man, kanadiske Ian Stirling, som har vært en bauta og en konstant støtte alle disse årene.