Iskantsonen er matfat for sårbare arter som allerede er under hardt press på grunn av klimaendringene i Arktis. Derfor bør grensen settes så langt sør som mulig.
Av direktør Ole Arve Misund og seniorrådgiver Cecilie von Quillfeldt, Norsk Polarinstitutt
- Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv (24.04.2020)
En av vårens største politiske dragkamper handler om balansen mellom å ivareta et av våre aller viktigste økosystemer og menneskelig aktivitet. Rent konkret handler dette om hvor norske politikere skal sette grensen for visse kommersielle aktiviteter til havs i nord, den såkalte iskantsonen.
Norsk Polarinstitutt, som rådgir norske myndigheter i polare spørsmål, har anbefalt at grensen settes på såkalt 0,5 prosent isfrekvens, som innebærer en iskantsone som går så langt sør som mulig. Geografisk handler dette om noen av de mest sårbare havområdene i nord.
Over tid har at isen trukket seg nordover på grunn av den globale oppvarmingen. Vi har derfor fått mange spørsmål om hvorfor vi anbefaler at grensen skal gå i et område der det knapt finnes is.
«En blomstrende hage»
Svaret er at iskantsonen ikke utgjør en konkret grense med åpent hav på den ene siden og tett is på den andre. Iskantsonen er en gradvis overgang fra åpent hav til tett konsentrasjon av is. Den sørlige grensen er sjelden en definert «kant», men snarere belter av drivis. Når det blåser fra sør eller øst vil isen pakkes sammen til en tydelig iskant, mens det oppstår områder med åpent hav og råker når vinden snur. Det er viktig å ta vare på iskantsonen av flere grunner. På land ville dette området kunne sammenlignes med «en blomstrende hage» med et rikt dyreliv, der det er mat å finne.
Formidabel biologi
I iskantsonen er nemlig mattilgangen mer forutsigbar enn i åpent hav, og lokker blant annet til seg isbjørn, ringsel og flere hvalarter. Isen er viktig for sjøfugl og vi finner polarlomvi og alkekonge i store konsentrasjoner. Også teist, krykkje, havhest og ismåke er vanlig. Under isen er det torsk og lodde. I hulrom i isen finnes krepsdyr og polartorsk.
Isalger vokser også under isen, og er viktig føde for dyrene som lever der og dyreplankton som kommer opp fra dypet tidlig på våren. Hele området er en formidabel biologisk smeltedigel for arktiske arter – som allerede konkurrerer om begrensede ressurser i barske havområder.
Fremtidig utfordring
Det er ikke isen i seg selv som alene gjør iskantsonen til et verdifullt og sårbart område. Det er mylderet av arktiske arter. Hele året er sonen viktig for flere arter og biologiske prosesser. Det er en kobling mellom økosystemene i isen, havet og havbunnen som Polarinstituttet viser til i rapporten «Miljøverdier og sårbarhet i iskantsonen». Dette er også hovedårsaken til at Norsk Polarinstitutt anbefaler at iskantsonen trekkes så langt sør at det knapt er synlig is å se.
Å forvalte iskantsonen på en god og kunnskapsbasert måte for fremtiden vil trolig bli en av våre miljømessig største utfordringer.
—
Relevant lenke:
