Polare gravminner for evig

 

Tidens tann har tæret på både gravsteinene og folks minner om de tre kvinnene som oppsøkte polarområdene i en tid de var en sjeldenhet på de trakter, inntil litteraturviter og forfatter Anka Ryall fant dem i Norsk Polarinstitutts arkiver.

Brit Hofseth, Gudrun Andersen og Anna Andreassen Oxaas, er alle gravlagt ved Tromsø gravlund. Hofseth i 1941, Andersen i 1959 og Oxaas i 1975.

– Disse kvinnene var med å innlemme polarområdene i det norske samfunnet og til å utvikle, nyansere og kjønne bildet av Norge som polarnasjon. Men få av dem har fått den plassen i historien som de fortjener, sier Anka Ryall.

Ukjente polarhistorier

Personlige brev, notater og avisutklipp, lagret i gulnede konvolutter i arkivskapet ved polarinstituttet, forteller imponerende historier om Hofseth, Andersen og Oxaas sine virker i mannsmiljøene i isødet. Likevel er kvinnene ukjente for folk flest.

I Anka Ryalls bok, Polare kvinner, trer disse tre, og mange andre, ut av arkivet og til offentligheten.

Historiene om polarkvinnene har skapt nysgjerrighet og interesse. Siden Ryall lanserte boken tidligere i år har hun reist land og strand rundt for å fortelle om dem.

Det har blant annet resultert i at gravsteder er blitt vernet. 

– Historiene lever lengre 

Gravminnene til Brit Hofseth, Gudrun Andersen og Anna Oxaas ble alle besluttet vernet etter at Ryall fortalte om kvinnene under årsmøte til Tromsø gravlund vel, tidligere i år. Når gravsteder blir vernet, sørger staten, ved kommunen, for at de fysiske minnene på gravlunden ikke forvitrer.

– Jeg synes det er fint at også kvinner kan få være med å symbolisere historien om ishavsbyen Tromsø, sier Ryall.

Hun får medhold av Gidsken Halland i Arktisk forening, som har samlet en oversikt over skikkelser fra Tromsø og omegn som på 1800-1900-tallet bemerket seg med aktiviteter i Ishavet og på Svalbard. Navnene på disse, og hva de utrettet, har hun så meldt videre til kirkekontoret i kommunen, som er de som avgjør hvilke graver som skal vernes. Graven til den første kvinnen som var aktiv jeger på Svalbard, Wanny Woldstad, er en av gravminnene som Halland har sørget for at er blitt vernet. Woldstad er en av dem som Ryall forteller om i «Polare kvinner». 

– Jeg har vært bekymret for de som ikke har familie eller andre som steller gravene, fordi disse gravsteinene står i fare for å forsvinne. Når gravminnene blir vernet, sikrer man at gravstedet består og historiene om de døde lever lengre, sier Gidsken Halland. 

Fangstkvinne etter sin død

Fangstkvinnen Gudrun Andersen er gravlagt ved sin ektemann, fangstmannen Normann Andersen.

På gravsteinen var det kun ektemannen, inntil nylig, som ble identifisert med yrke. I år, og etter at Ryall har løftet frem historien hennes, har en slektning av Normann, Hermod Lauritzsen, fått endret inskripsjonen på gravsteinen. Nå står det «fangstkvinne» over navnet Gudrun Andersen.

Det var på sin plass, mener Ryall.

– Gudrun var den norske fangstkvinnen på Svalbard som tok mest aktivt del i vinterfangsten.

Det var likevel Normann som fikk en plass i norsk polarhistorie. Navnet hans knyttes til den norske okkupasjonen av Eirik Raudes land i 1931, da han og sysselmannen Helge Ingstad drev med hyttebygging og okkupasjon av land på Nordøst-Grønland vinteren 1932–33.

Vinteren 1935–36 overvintret Normann alene som fangstmann på Forlandet på Svalbard, der han hadde hovedstasjon i Lewinhuset. Året etter debuterte Gudrun Andersen som fangstmann samme sted. Da var hun 37 år, og ekteparets 11 år gamle datter ble igjen hos mormoren på fastlandet.

Normann skildrer denne vinteren i en dagbok som fins på biblioteket ved polarinstituttet.

– Han skriver ikke hvordan Gudrun fikk opplæring i fangstyrket, men understreker at de nesten alltid drar sammen på lange turer omkring på Forlandet, og at de gjennom hele sesongen har felles erfaringer.

Etter noen år hjemme forlot de i 1941 det tyskokkuperte Norge for en ny overvintring på Svalbard, men dette oppholdet ble kort. Noen måneder senere ble de evakuert til Storbritannia sammen med andre fangstfolk og hele befolkningen i Longyearbyen.

I fire år senere – fra 1947 til 1949 og fra 1952 til 1954 – var Gudrun med på overvintringer på Nordøst-Grønland.

– Gudrun undertegnet kontrakter som «nr. 2 fangstmann». Det betydde at hun fangstet for seg selv, og at utbyttet ble hennes egen fortjeneste, sier Ryall.

Tre år etter Gudruns død skildret Normann denne tiden de hadde sammen i minneartikkelen «Sommerdøgn og vinternatt på Aust-Grønland. Fire år på ‘Revet’ med Gudrun».

– Den står som en kjærlighetserklæring til fangstlivet, Grønland og – aller mest – til Gudrun.

Mer enn en «hustru» 

Anna Oxaas er gravlagt ved siden av ektemannen, den kjente fangstmannen Arthur Oxaas. Anna deltok med ektemannen på hele seks overvintringer på Svalbard. De fikk ingen barn.

Annas første polarvinter var på den primitive fangststasjonen på Kapp Wijk i 1936–37. 

– Der fant hun seg til rette med husarbeid og matlaging, og hun forvandlet hytta til et koselig hjem, ifølge ektemannen, forteller Ryall. 

Ryall siterer fra selvbiografien til Arthur Oxaas: «Det ble liksom mer sivilisasjon her oppe med en kvinne i huset.»

Anna drev mye med huslige sysler i isødet, men hun arbeidet også utendørs, blant annet røktet hun egne revefeller.

I polararkivet er det spartansk informasjon om Anna, men mye tyder på at hun klarte å gjøre det beste ut av omstendighetene, både under overvintringene og etter at de flyttet tilbake til Tromsø for godt i 1947.

Men Annas egen stemme kommer knapt til uttrykk.

– Anna tilhører polarhistorien gjennom beretningene til mannen om hans karriere som fangstmann. Det er bildet han skaper av henne i relasjon til seg selv, som vi sitter igjen med.

På gravsteinen identifiseres hun som «hustru».

Foregangskvinne fra akademia

Brit Hofseth døde plutselig, bare 24 år gammel i 1941, under krigen, og i forbindelse med et feltarbeid på Senja.

Gravminnet til Brit er en rød granitt med et messingskilt som lyder: GEOLOG / BRIT HOFSETH / 24 AAR».

Ryall mener at ordene på gravsteinen forteller hvordan de etterlatte ville at Brit skulle minnes.

– For familien må det ha vært viktigst å understreke at yrket er det som blir igjen etter henne. Selv om Brit Hofseth var ung da hun døde, hadde hun oppnådd å utdanne seg til geolog – virkelig en yrkestittel å være stolt av i en tid da kvinnelige geologer var en sjeldenhet.

Da Brit begynte å studere geologi ved Universitetet i Oslo i 1936, var hun eneste kvinne på kullet sitt. Hun tok embetseksamen i geologi høsten 1940, som den fjerde kvinnen i Norge. Som student var hun i Ny-Ålesund sommeren 1937 og på Nordøst-Grønland sommeren 1939.

Ryall mener at Brit Hofseth sin posisjon som eneste kvinnelige polarforsker i sin tid, er en god nok grunn til å verne gravminnet hennes.

– Hun er en representant for drømmen som også noen kvinner hadde, om å delta i polarforskningen i årene før andre verdenskrig. Det er ikke bare de som lyktes som fortjenes å bli minnet. Botanikeren Hanna Resvoll-Dieset (1873–1943), som var på feltarbeid på Svalbard to somre i 1907 og 1908, er et enestående unntak fra regelen om at bare menn var polarforskere. Det er heller ikke mange unntak fra regelen om at kvinner verken tok embetseksamen ved Universitetet eller ble forskere.

– Håper at Hofseth er rehabilitert for godt

Brit var også inspirasjonskilde til portrettet av en ung kvinnelig polarforsker i Nils Johan Ruds roman Drivende grenser, som ble utgitt et halvår etter hennes død i 1941. Boka handlet nettopp om forfatterens manglende evne – eller vilje – til å se at en ung kvinne også kunne ta arbeidet innenfor et mannsdominerende felt seriøst.

– I den grad Brit Hofseth har blitt husket, er det dessverre som modell for den kvinnelige hovedpersonen i denne romanen – en ung kvinnelig botaniker som etter fortellerens mening ikke er legitim fordi hun aldri uttrykker interesse for planter, men er opptatt av sex og forfører den ene etter den andre av deltakerne på en ekspedisjon til Nordøst-Grønland. Så sent som i 2011 kunne avisen Aftenposten omtale henne som «en femme fatale-figur i vitenskapsmiljøet».

– Jeg håper at Brit Hofseth nå er rehabilitert for godt. Men gravsteinen på Tromsø gravlund kan også ses på som en slags rehabilitering fordi den identifiserer henne som geolog – en kvinnepioner i yrket og kanskje, om hun hadde levd, en kvinnelig polarforskningspioner, sier Anka Ryall. 

 

 

Kilder:

Polare kvinner (2022), av Anka Ryall

Norsk Polarinstitutts arkiver

www.polarhistorie.no

Les også: 

https://kjonnsforskning.no/nb/2022/03/kvinnehelter-og-vanlige-fangstmenn-hentes-frem-fra-polarhistorien