Årets feltarbeid for ARK (ARktiske Klima forandringer konsekvenser) er så godt som over og vi ligger værfaste mellom øyene i Kongsfjorden i vår komfortable seilbåt- Meridian- og har tid til å skrive en liten rapport.
Årets toktdeltakere fra venstre: Samuel Llobet, Christian Lydersen, Kit Kovacs og Olof Bengtsson (alle Norsk Polarinstitutt), og kaptein og skipsreder Tomas Strand fra Longyearbyen. Foto: Norsk Polarinstitutt
Dette programmet, finansiert av Norges forskningsråd, skal blant annet bruke spesiallagde GPS-dykkloggere for å studere hvordan de tre selartene som finnes i Kongsfjorden på Svalbard (ringsel og storkobbe, to klassiske arktiske arter, og steinkobbe som er en relativt nykommere fra mer tempererte strøk) deler dette området seg imellom.
Normalt sender disse loggerne data til oss via mobilnettet, men siden det ikke finnes slikt nettverk i Kongsfjorden måtte produsentene (Sea Mammal Research Unit) i Skottland lage et opplegg slik at loggerne kan sende data til en mottaker som vi har satt opp på stasjonen oppe på Zeppelinfjellet.
Loggerne skal gi oss data for posisjon hver gang en sel er oppe og puster i overflaten og data fra hvert eneste dykk. Dette finskala datasettet for atferd skal brukes blant annet til å identifisere de viktigste leveområdene for de ulike artene og mulig konkurranse artene mellom. Vi antar blant annet at steinkobbene som er blitt stadig vanligere i området kanskje utkonkurrerer ringselene her. Ringselen er en klassisk Arktisk selart som er spesialtilpasset til å leve i islagte områder, mens steinkobbe er en mer sørlig art som trives best uten is og er mer tilknyttet områder med Atlanterhavsvann. Etter som Kongsfjorden og hele vestsiden av Spitsbergen er blitt mer og mer preget av denne vanntypen antar vi at forholdene er blitt mer og mer fordelaktige for steinkobbene og mindre og mindre for de to andre artene. Feltarbeidet går da stort sett ut på å fange sel og utstyre de med disse GPS-dykkloggerne. Dette gjøres enkelt ved å sette ut garn på en strand og da vente på at en sel kommer forbi. Noen ganger svømmer de i garnet uten hjelp og mer eller mindre fanger seg selv. Andre ganger kreves mer aktiv hjelp fra oss hvor vi drar nytte av deres nysgjerrige atferd til å få de fast i garnet. Og mange ganger svømmer de også bare forbi uten å bry seg om oss i det hele tatt. Så det er mye venting som jo er kjedelig, men desto mer morsomt og mer action når det blir fangst.
Loggerne limes til hårene på selene med hurtig-lim. Alle sel feller hårene sine en gang i året og for de artene vi jobber med her skjer det på sommeren. Derfor gjør vi feltarbeidet så sent på sesongen sik at vi kan lime på «nye» hår som gjør at loggerne kan sitte på helt til nest sommer. Da faller de uansett av.
En storkobbe med påsatt logger slipper fri. Loggerne på denne selarten monteres bak-fram da de svømmer på en slik måte i overflata at antenne og saltvannsbryter ville bli værende under vann hvis loggerne ble montert på må «vanlig» måte. Foto: Kit Kovacs / Norsk Polarinstitutt
Ringselene ligger oftest helt rolig og avslappet når vi arbeider med dem. Foto: Kit Kovacs og Samuel Llobet / Norsk Polarinstitutt
I tillegg til å lime biologgere på disse selene tar vi også en rekke andre prøver fra blod og spekk og fra alle kroppsåpninger til undersøkelser blant annet av forurensingsbelastninger og screening for ulike sykdommer. Ellers blir dyrene målt og veiet, spekktykkelse måles med ultralyd for å få et mål for dyrenes kondisjon, og alle merkes i sveivene med et individuelt plastmerke for senere identifikasjon.
Prøve tas fra slimhinnene i nesen på en ringsel. Foto: Samuel Llobet / Norsk Polarinstitutt
Rydding av breis foran basebåten- Meridian. Foto: Samuel Llobet / Norsk Polarinstitutt
Av og til får vi besøk på standen fra noen av de lokale som ikke alltid har like god våpenkultur. Foto: Kit Kovacs / Norsk Polarinstitutt
Høstens feltarbeid ble en stor suksess og alle de 17 loggerne vi hadde med oss «svømmer» nå rundt i området på ulike selarter. Vi gleder oss til å komme hjem og få sjekket nettsidene våre for å se hva de instrumenterte selene har samlet inn av data samt og følge disse videre utover høsten.
