Vi følger isbjørnen skritt for skritt

På slutten av 1800-tallet startet en mer intensiv overvintringsfangst på fjellrev og isbjørn, noe som førte til at vi fikk mer kunnskap om isbjørnens biologi. Kunnskap om hvor isbjørnen gikk i hi for å føde, førte til at isbjørnjakt på Kongsøya ble forbudt i 1939. Isbjørnjegere på Svalbard mente at det fantes både lokale isbjørn som holdt til fast rundt øyene, og isbjørn som bare streifet innom øygruppa. Bruk av satellitthalsbånd kunne fortelle mer om hvor isbjørnen oppholder seg på ulike tider av året.

Satellittsendere på isbjørn

De første studiene på isbjørn som brukte halsbånd med satellittsendere var fra Alaska. Thor Larsen ved Norsk Polarinstitutt (NP) festet de første senderne på isbjørn i Framstredet i 1979. Fra 1988 ble binner hvert år utstyrt med halsbånd. Det er kun binner som får satt på halsbånd, da hannbjørnen er så tykk rundt halsen i forhold til hodet at halsbåndet glir av. 

Mette Mauritzen kunne på begynnelsen av 2000-tallet påvise at isbjørn fra Svalbard hadde to helt ulike vandringsmønstre. En del isbjørn var svært lokale, og holdt seg rundt øygruppa året rundt, ofte i små leveområder. Andre isbjørn vandret over store områder og holdt til langs iskanten mye av året («pelagiske» isbjørn»). Videre ble det klart at isbjørnene på Svalbard hørte til en norsk-russisk bestand, Barentshavbestanden. De pelagiske bjørnene holdt til i omtrent de samme områdene i samme tidsrom år etter år. De kunne være i Svalbardområdet om vinteren og vandre til iskanten eller Frans Josefs Land på våren eller sommeren. Videre ble det klart at isbjørn som holdt seg i iskanten kontinuerlig måtte vandre mot isen for å holde seg på omtrent samme plass (pga. havstrømmer). Det koster mye energi å være isbjørn oppe i iskanten, men så kan disse bjørnene jakte sel året rundt, mens isbjørn på Svalbard må klare seg med magrere kost når de oppholder seg på land i den isfrie perioden av sommeren.

Reproduksjon

På slutten av 1990-tallet brukte Øystein Wiig ved NP data fra binner for å se på både overlevelse og reproduksjon. Han fant ut at årlig overlevelse for voksne binner var omtrent 96%, og omtrent halvparten av binnene gikk i hi hver vinter for å føde unger. Tiden ei binne på Svalbard bruker for å avvenne unger er mer enn to år. Så om isbjørnbinner går i hi oftere enn hvert tredje år, er det fordi de har mistet et kull før det ble avvendt, og da kan binnene pare seg på nytt og gå i hi mindre enn tre år fra sist gang de gjorde det. Derfor viste resultatene om at binner gikk i hi i snitt hvert annet år at mange ungekull dør.

Hiområder

NP har registrert mange hundre isbjørnhi opp gjennom årene, både gjennom direkte observasjoner, og fra posisjoner fra satellittsendere. Basert på dette tegner det seg et kart over hvilke hiområder isbjørnene bruker. Kong Karls Land og Edgeøya og nordlige områder av Nordaustlandet er områder hvor en god del binner har gått i hi, men i senere år har vi hatt færre bjørner på Kong Karls Land fordi isen ofte ikke omgir øyene på høsten når binnene er på leting etter hi. Hopen var et bra hiområde tidligere, men har nå sjelden sjøis nok på høsten til at binnene kommer seg dit. En del binner med satellitthalsbånd har gått i hi både på Hopen og på Frans Josefs Land i russisk Arktis. Mer lokalt har vi studert hvor isbjørnbinnene faktisk kan ha hi, noe som krever mye snø, og at snøen har lagt seg allerede på høsten. Med terrengmodeller og data på nedbør og vind kan man modellere hvor snøen vil legge seg. Kart man lager basert på dette stemmer med hvor binnene faktisk plasserer hiene sine, slik vet vi hvilke områder som er spesielt viktige for bjørnene.

Isbjørn i hi

Hos isbjørnen er det kun mødre som får unger som går i hi på vinteren. Tre ulike studier fra Svalbard har sett på når isbjørnene går inn i hiet, og når de forlater hiene, basert på data fra satellitthalsbånd. Dette varierer med alder på mødrene og med forhold i ulike år. Det er ganske stor variasjonen i når de går i hi på høsten, men mindre variasjon på når de forlater hiet om våren. Går ei binne seint i hi, får hun også mindre tid i hiet. Det er viktig for mødrene å begynne jakten på våren på en tid det er lett å fange ringselunger. Lokale binner bruker de samme hiområdene år etter år, og satellittdata viser at døtrene bruker de samme områdene som mødrene gjorde og som da overføres fra generasjon til generasjon.

Hvor vandrer isbjørnene?

Flere studier, både fra Svalbard og andre steder i Arktis, har vist at isbjørnene som lever i iskanten foretrekker ikke alt for tett sjøis, og ikke alt for gammel og tykk sjøis. De beveger seg sjeldent langt nord for iskanten. Det finnes unntak. En bjørn fra Svalbard trakk nordover tre år på rad, og befant seg mellom to og fire hundre km fra Nordpolen. Isbjørn fra Svalbard går sjelden helt over til Grønland, men ofte til Frans Josefs Land. De fleste pelagiske isbjørn fra Svalbard vandrer i et belte som er mindre enn 200 km nordover fra iskanten, uavhengig av hvor langt nord iskanten befinner seg. I denne sonen er det høy produktivitet, mye sel isbjørnen kan jakte på, og isforhold som gjør det mulig å få tak i selene. Hva med de lokal Svalbardbjørnene? De kan vandre et godt stykke ut på sjøisen, men når de kommer på land etter at isen er gått, er de oftest stedbundne og vandrer ikke over store områder. De pelagiske bjørnene går ikke bare mye lengre, men også mye mer enn lokale isbjørn.

Animasjon: Norsk Polarinstitutt

Svømming og dykking

Tidligere antok man at isbjørn kunne svømme langt, men nå vet vi både hvor mye de svømmer, når de svømmer, og hvor lange avstander de svømmer. Turer fra 100 – 300 km, og som kan strekke seg over tre-fire dager har vært registrert hos oss. For tjue-tretti år siden var slike lange svømmeturer nesten aldri nødvendige. I senere år har avstanden mellom Svalbard og iskanten ofte vært stor på grunn av minkende havis.

Selv om binnene er gode svømmere, koster lange svømmeturer mye energi. Vi ser også store endringer over sesongen. Vinter og tidlig vår er det mye sjøis, og mindre behov for å svømme. Små unger er ikke godt isolerte i vann, og senderne viser at binner med unger sjeldent er i vannet på våren. Først utpå seinsommeren vil binner med unger svømme mer hyppig.

I tillegg til at isbjørn er gode svømmere, dykker de også. Vi har målt dykking ved hjelp av trykkmålere. Det er ikke uvanlig med dykk under fem-seks meter. Mer sjeldent dykker de ned til under ti meter, og rekorden vi har registrert er 13,9 meter. Isbjørnen dykker etter tare, eller de dykker mellom isflak på jakt etter sel.

Beregninger av bestandsstørrelse

Vi ønsker å vite hvor store de ulike isbjørnbestandene vi har, er. Vi har 19 bestander i hele verden (i Canada, Grønland, USA, Russland og Norge). Data fra satellitt-halsbånd kombinert med observasjoner indikerte at Barentshavbestanden besto av om lag 3000 isbjørn i 2004. Omtrent 300 av disse holdt til rundt Svalbard mens resten vandret oppe i isen eller i russisk Arktis. I 2015 var antall isbjørn på Svalbard omtrent det samme, og det var trolig minst like mange isbjørn som før oppe i iskanten.

Studier på miljøgifter

En rekke studier på forekomst av, og effekter av miljøgifter i isbjørn har vært gjort på vår bestand. Eksponering for ulike giftstoffer varierer mye mellom ulike områder. Når vi vet hvor isbjørnen har vandret, får vi kunnskap om hvor isbjørnen får i seg ulike miljøgifter.

Framtida

Det er forventet at mer av sjøisen både rundt Svalbard og ellers i Barentshavområdet vil forsvinne i kommende år. Dette vil være negativt for isbjørnene, men i hvor stor grad de blir påvirket er usikkert, og vil avhenge av hvor store endringene blir. Her vil bruk av satellitthalsbånd være viktige i overvåkingen. Vi forventer at mindre sjøis vil føre til lengre svømmeturer for binner mellom hiområder og jaktområder. Kanskje vil en del pelagiske binner ikke være i stand til å nå iskanten fra Svalbard om de er i følge med små unger. Halsbåndene vil fortelle oss om binnene vil gå i hi og få unger etter utfordrende år med dårlige sjøisforhold.

Varsling av isbjørn ved bebyggelse

Noen binner holder til i Isfjordområdet, og kan potensielt komme innom Longyearbyen. Nyere halsbånd samler posisjoner oftere, og sender data med få timers mellomrom, når isbjørnen er nærmere byen enn 25km. Slik kan man få nesten kontinuerlige data på hvor ei binne befinner seg om hun nærmer seg byen. Noen isbjørner bryter seg gjentatte ganger inn i hytter. Halsbånd på binner i Isfjordområdet har gjort at vi vet mer om denne adferden, og hvilke binner som har spesialisert seg på dette. I en del tilfeller benyttes data fra senderne for å varsle feltpartier eller andre om isbjørn i ulike områder. Dette kan minske faren for konfrontasjoner som kan føre til farlige situasjoner, for folk og isbjørn.

WWF og isbjørnsporing

WWF har i mange år støttet isbjørnforskningen, både på Svalbard og andre steder i Arktis. De har en hjemmeside hvor man kan følge et utvalg binner med halsbånd og se hvor de vandrer.