Et internasjonalt forskerteam fra forskningssenteret iC3 har utviklet den første storskala-metoden for å forutsi hvor tareskoger kan vokse langs kystområder i Arktis.
En nylig publisert studie om tareskog langs kysten i Arktis gir et kjærkomment innblikk i et av de minst kartlagte, men mest økologisk betydningsfulle marine økosystemene i nord.

Pedro Duarte er forsker ved Norsk Polarinstitutt og en av forfatterne bak studien. Foto: Norsk Polarinstitutt
Tareskoger er avgjørende for kystnære næringsnett og karbonkretsløp, men forskere har til nå manglet gode verktøy for å kartlegge deres mulige utbredelse. Den nye metoden bruker lysforhold på havbunnen – hvor mye sollys som når ned til sjøbunnen – som nøkkelindikator for hvor tare kan vokse.
Lysdata som kartleggingsverktøy
Forskerteamet bak studien har utviklet en enkel men kraftfull modell basert på satellitt-målinger av lys og tarebiomasse i Kongsfjorden på Svalbard. Modellen estimerer både den dypeste grensen for tareskog og biomassen som kan forekomme der det er tilstrekkelig lys for fotosyntese.
Da forskerne testet modellen i seks andre arktiske fjorder, viste antagelsene samsvar med tidligere publiserte biomasseestimater. Dette er et tegn på at metoden holder mål.
– Vi har nå en metode som lar oss kartlegge mulige tareskoger langs store deler av Arktis, der vi i dag mangler data, sier Pedro Duarte.
Han er forsker innen arktisk marin økosystem-modellering ved Norsk Polarinstitutt, og har deltatt i studien.
– Dette gir oss et grunnlag for å forstå hvordan økosystemene kan endre seg når lysforholdene i Arktis påvirkes av mindre sjøis, mer smeltevann og endret vannklarhet, legger Duarte til.

Predikert forekomst av tare i den øvre dybdesonen (markert i grønt) og predikert sommerbiomasse av tare i den nedre dybdesonen (markert i gult til rødt). Figurer: de la Guardia mfl. (2025), Limnology and Oceanography Methods.
Enklere kartlegging i stor skala
Metoden bygger kun på lys og dybde – informasjon som kan hentes fra satellitt eller modeller – og gir dermed en effektiv måte å lage grovmaskede kart over hvor mye tare som potensielt kan vokse i ulike regioner.
– Det er ikke et komplett bilde, men et stort steg framover. Metoden tar ikke høyde for alle faktorer, som havbunnstype, men den gir en første, verdifull pekepinn, sier Duarte.
Tareskoger fungerer som viktige habitater for en rekke arter – fra små virvelløse dyr til fisk – og spiller en sentral rolle i karbonkretsløpet ved å binde karbon.
I Arktis er lysforholdene under rask endring. Mindre sjøis og mer smeltevann kan øke eller redusere hvor mye lys som når havbunnen, avhengig av lokale forhold. Å vite hvor tare kan vokse, gir derfor innsikt i hvordan fremtidens arktiske økosystemer kan se ut.
Førsteforfatter av studien er Laura Castro de la Guardia fra Scottish Association for Marine Science.
Marinøkolog ved Norsk Polarinstitutt, Haakon Hop, er også blant de 14 forskerne bak studien, som er gjort i samarbeid med forskningssenteret iC3.
Les hele publikasjonen her: https://doi.org/10.1002/lom3.70018Digital Object Identifier (DOI)


