I noen få korte uker hvert år våkner Arktis til liv. De første oppdagelsesreisende undret seg ofte over kontrasten mellom de stille, mørke vintermånedene og den plutselige, glitrende livligheten under sommerens midnattssol. Denne dramatiske endringen kan spores tilbake til polenes ekstreme årlige lyssyklus – og den former ikke bare økosystemet, men også rytmene i den arktiske forskningen.
Av: Allison Bailey, Philipp Assmy, Anette Wold, Fanny Cusset, Igor Eulaers, Agneta Fransson, Lucie Goraguer, Marianna Pinzone og Mats Granskog, Norsk Polarinstitutt, med flere, se hele forfatteroversikten
I noen få korte uker hvert år våkner Arktis til liv. De første oppdagelsesreisende undret seg ofte over kontrasten mellom de stille, mørke vintermånedene og den plutselige, glitrende livligheten under sommerens midnattssol. Denne dramatiske endringen kan spores tilbake til polenes ekstreme årlige lyssyklus – og den former ikke bare økosystemet, men også rytmene i den arktiske forskningen. Siden sommeren byr på midnattssol, det mildeste været, mest åpent vann og minst havis, er det også den årstiden vi kjenner best. Mye av det forskerne vet om havene i Arktis, stammer fra denne korte perioden, når skipene kan seile lengst og tryggest. I flere tiår antok forskere at det arktiske økosystemet speilet dette mønsteret: livlig og produktivt om sommeren, i dvale og stille om vinteren.
- Denne artikkelen ble første gang publisert på engelsk i Fram Forum 2026
Siden sommeren byr på midnattssol, det mildeste været, mest åpent vann og minst havis, er det også den årstiden vi kjenner best. Mye av det forskerne vet om havene i Arktis, stammer fra denne korte perioden, når skipene kan seile lengst og tryggest. I flere tiår antok forskere at det arktiske økosystemet speilet dette mønsteret: livlig og produktivt om sommeren, i dvale og stille om vinteren.
Men noen få sjeldne – og logistisk krevende – vinterkampanjer har snudd opp ned på dette synet. De viser at mange organismer forblir aktive gjennom hele polarnatten, at viktige livshistoriehendelser utspiller seg utenfor sommersesongen, og at uventet biologisk aktivitet kan finne sted selv i mørket. Hvis vi begrenser forskningen vår til kun å omfatte sommeren, risikerer vi å overse disse avgjørende dynamikkene, som de klimasensitive stadiene og prosessene som finner sted om høsten, vinteren og våren.
Her hentes det opp et planktonnett i det svake januarlyset i Kongsfjorden ved −21 °C. For vinterarbeid til sjøs ble forskerne fulgt av to medlemmer av Kings Bay-mannskapet for økt sikkerhet. Vinsjen om bord på MV Teisten er avgjørende for å håndtere mange tunge marine prøvetakingsinstrumenter. Foto: Allison Bailey / Norsk Polarinstitutt
For å forstå hvordan Arktis reagerer på den raske oppvarmingen, trenger vi referansedata for hele året – ellers kan små endringer i tidspunktet for viktige økologiske hendelser (en dokumentert konsekvens av klimaendringer) tolkes feil, eller enda verre, overses.
Likevel gjør vanskelig tilgjengelighet at det er notorisk vanskelig å overvåke de marine økosystemene i Arktis året rundt. Det er for eksempel ingen store forskningsfartøy som ligger stasjonert ved Svalbard hele året, og bare ett enkelt, lite forskningsfartøy er i drift hele året. Autonome oseanografiske rigger – havbunnsforankrede undervannsobservatorier – bidrar til å fylle dette kunnskapshullet ved å samle inn data i alle årstider uten menneskelig tilstedeværelse. Men de er begrenset til noen få steder og kan bare måle det sensorene deres er konstruert for, som temperatur, saltholdighet, strømforhold og akustiske signaler fra fiskebiomasse. Og mange av dem ser bort fra de øverste 20 meterne av vannsøylen for å unngå forstyrrelser fra skip og is, selv om det er nettopp der noen av de mest dynamiske biologiske prosessene finner sted.
For å bringe forskerne selv ut i vintermiljøet har flere ambisiøse ekspedisjoner latt store forskningsfartøy fryse fast i den drivende pakkisen og brukt dem som mobile baser i flere måneder av gangen. På disse drivende stasjonene både bor og arbeider forskerne. Her har de de laboratoriefasilitetene de trenger, og her har de tilgang til havet. Men fordi de beveger seg sammen med isen, passerer de gjennom skiftende vannmasser og habitater – og kan dermed ikke følge med på ett bestemt pelagisk økosystem hele året igjennom.
En vakker kveld for å sette ut et havobservatorium i Kongsfjorden. Feltarbeid i Arktis sensommerstid er tradisjonelt av en grunn: minimalt med havis, døgnkontinuerlig dagslys og hyppigere stabile værforhold gjør logistikken enklere. Foto: Malin Daase / UiT Norges arktiske universitet og Universitetssenteret på Svalbard
Det ideelle scenarioet er altså enkelt, men krevende: å studere ett enkelt arktisk marint habitat kontinuerlig hele året.
På forskningsstasjonen i Ny-Ålesund, ved bredden av Kongsfjorden, blir dette mulig. Med en forskningsbåt tilgjengelig hele året, bolig- og laboratoriefasiliteter på stedet, flyavganger hver andre uke selv om vinteren og et aktivt internasjonalt forskermiljø har stasjonen unike forutsetninger for å huse koordinerte sesongstudier av høyarktiske marine økosystemer. Forskere innenfor Ny-Ålesund-flaggskipet Kongsfjorden System – et samarbeidsnettverk for marin forskning – så dette potensialet og utviklet en helårskampanje som nå er kjent som International Kongsfjorden Year (IKY).
Gjennom flere års diskusjoner på de årlige flaggskipmøtene tok kampanjen form. Det ble sendt inn flere søknader til nasjonale og internasjonale finansieringskilder, og team fra et stadig større antall land forpliktet seg til å delta.
Når solen vender tilbake til Kongsfjorden, har det konsekvenser på tvers av hele systemet, fra planteplankton til omsetning av forurensning. Dette bildet ble tatt under et prøvetakingstokt langs Kongsfjorden 24.–26. februar, omtrent en uke etter at solen kom tilbake. Foto: Anette Wold / Norsk Polarinstitutt
Det største prosjektet under IKY-paraplyen var det tyske YESSS-prosjektet, ledet av Clara Hoppe. YESSS hadde to roterende forskerteam stasjonert i Ny-Ålesund i et helt år, hvor de sammen med samarbeidspartnere fra India og USA samlet inn ukentlige målinger både fra dype, pelagiske vannmasser midtfjords og fra tidevannssonen. I tillegg til hyppig overvåking året igjennom av plankton, protister, mikrober og biogeokjemiske parametere undersøkte prosjektet hvordan sesongmessige forhold påvirker hvor sårbare fire sentrale organismegrupper – polartorsk, kråkeboller, tare og planteplankton – er for oppvarming av havet.
For å supplere de detaljerte observasjonene fra det sentrale fjordområdet samlet andre team inn data om tilsvarende parametere langs hele fjorden. Disse undersøkelsene kartla hvordan signalene som ble observert på det sentrale prøvestedet, varierer fra sted til sted, og hvordan prosesser som tilsig av smeltevann fra isbreer og innstrømmende atlantiske strømmer påvirker økosystemet gjennom året. Det
norske OpKROP-prosjektet, ledet av Malin Daase, gjennomførte fire sesongbaserte transektundersøkelser, inkludert av optiske egenskaper og hydroakustikk, som et supplement til sitt langsiktige program Kongsfjorden Marine Observatory. Norsk Polarinstitutt gjennomførte åtte transektundersøkelser til ulike tider av året, og et indisk team gjennomførte CTD-undersøkelser annenhver måned.
Apherusa er en ubemannet overflatefarkost (USV) som tilhører UiT Norges arktiske universitet. USV-en gjennomførte fire sesongbaserte hydroakustiske undersøkelser i Kongsfjorden under International Kongsfjorden Year. Foto: Malin Daase / UiT Norges arktiske universitet og Universitetssenteret på Svalbard
Ni Arctic Field Grant-mottakere bidro med ytterligere innsikt, nye parametere, prøvetakingskapasitet og internasjonalt samarbeid. Samarbeidet mellom prosjektgruppene var omfattende: Teamene samlet inn prøver for hverandre, delte utstyr, tok imot samarbeidspartnere i fartøyene sine og utvekslet informasjon om forholdene i fjorden i nær sanntid.
I mellomtiden satte prosjektet ExFOBB (Extending Fjord Observatories for Biogeochemistry and Biology), finansiert av Svalbard Integrated Arctic Observing System (SIOS), ut tre ytterligere instrumentrigger i Kongsfjorden: én profileringsrigg for å registrere dynamikken i overflatelaget, som tradisjonelle rigger ofte overser, og to innstrømningsrigger plassert slik at de detekterer atlanterhavsvann før det strømmer inn i fjorden.
Sammen gjorde disse tiltakene IKY til et år uten sidestykke. I 2024–2025 ble det marine økosystemet i Kongsfjorden observert med en mye høyere temporal oppløsning enn tidligere. Det gjorde at man kunne fange hele sesongrytmen til en av de mest grundig studerte fjordene i Arktis. Neste fase er i gang: å analysere disse enorme datasettene og sammenfatte dem til en forståelse på økosystemnivå. Dette arbeidet vil resultere i omfattende synteser ledet av flaggskipprosjektet og en rekke mer målrettede publikasjoner på prosjektnivå som vil bidra til å avgrense viktige perioder for fremtidig overvåking og gi oss en dypere forståelse av hvordan økosystemene i Arktis fungerer – og endrer seg – gjennom året.
Videre lesning:
