En stamme på 36 forskere satte seil til Barentshavet om bord på forskningsfartøyet Kronprins Haakon for å studere det nordlige Barentshavet om våren som del av Arven etter Nansen-prosjektet. Til tross for alle de teknologiske fremskrittene siden Nansens tid, trenger du fortsatt en god blanding av ferdigheter og karakterer for å gjøre oppdraget til en suksess. Vår stamme hadde absolutt den blandingen, og det var et privilegium å lede dem på vårt arktiske oppdrag.
Toktlederne Martin Ludvigsen (t.v.) og Philipp Assmy. Foto: Martin Ludvigsen / NTNU
Forskere blogger direkte fra vårens tokt i det nordlige Barentshavet, i regi av Arven etter Nansen. Les denne og tidligere blogger fra vårekspedisjonen her (forskning.no).
Ved ankomst til havisstasjonen vil du kanskje bli overrasket over et merkelig syn: Fire figurer kledd i svart rustning som bærer massevis av utstyr nedover landgangen på isen. Du er vitne til de fire musketere i aksjon. Når utstyret er sikret på store sleder, monterer de jernhestene sine og drar ut til dykkestedet. Ganske ofte ser du dem på vei tilbake til skipet kort tid etter ankomst til dykkestedet fordi et stykke av deres arsenal mangler eller ikke er funksjonelt, men det er ikke overraskende med tanke på deres multifunksjonsvåpen som kreves for å (kjede-) sage hull i isen og slurpe/suge til seg eller fange på spyd noen mulige skapninger som tør å krysse stien under den arktiske havisen.
De fire musketer: Peter, Mikko, Amalia og Haakon. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Du kan enkelt identifisere medlemmene av gjørmegjengen når du ser utseendet til Regatta-drakter de har på seg. Sikting gjennom blokk etter blokk med havbunnsedimenter etterlater ikke bare spor på Regatta-drakter, men også på dørhåndtak. Denne ganske skitne virksomheten er nok grunnen til at gjørmegjengen alltid kommer sist i prøvetakingsrekkefølgen, men de avslører et forbløffende mangfold av havbunndyr ved fjerning av gjørmen. Det er dette mangfoldet i livet og tilhørende aktiviteter gjørmegjengen er ute etter. Derfor er leksjonen som skal læres her: Aldri bedømme en bok etter utseendet på omslaget.
Silvia, Arunima, Eric og Thaise. Foto: Julia Gebiechenstein
Det går knapt ett daglig møte uten den desperate oppfordringen om «ett nett til» kommer. Selv om det er et mareritt for det pent planlagte prøvetakingsprogrammet, kan samtalen om enda et nett unnskyldes av den store appetitten for små krepsdyr. Når de er samlet, blir de små skapningene plukket en etter en og sortert etter art for å avsløre hemmelighetene de holder tilbake. Å hente ut informasjon om energiinnhold, forurensningsnivå og hva de har spist, vil lære oss mye mer om den kritiske rollen de spiller i det arktiske marine næringsnettet.
Jenter med stor appetitt: Robynne, Helene, Julia og Doreen. Foto: Philipp Assmy (høyre og venstre), Julia Gebiechenstein (midten)
Mange gutter liker å leke med leker, men typen dingser som blir behandlet her, går langt utover alle barndomsdrømmer. En teknologisk dippedutt som cruiser på havoverflaten mens en torpedo utstyrt med en rekke sensorer undersøker under havoverflaten og den doble BlueEye-riggen som kartlegger undersiden av havisen. Ingen bragd som ikke kan oppnås og ingen kode som ikke kan programmeres på nytt. En utrolig mengde data som samles inn, etterlater «jegere og samlere» i undring og beundring.
Miss Snow-how og Mister Ice: Polona og Adam. Foto: Stefan Thiele
På kne, nedsenket i en snøgrop på isen ligger Miss Snow-how og avslører snøens hemmeligheter. Selv flekker av møkk i snøen er ikke trygge for hennes grundige undersøkelser. Dessverre kunne ikke møkkas eier identitet bekreftes. Ved hennes side er Mister Ice som kan lese et isflak som andre leser et bykart, og alltid finne den perfekte parkeringsplassen. Miss Snow-how og Mister Ice går på lange turer, og hvis det ikke var for den gode maten om bord, hadde de kanskje vandret bort i det hvite ukjente.
Innbyggere fra ytre rom: Stephan og Matthew. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
De to innbyggerne fra verdensrommet er kledd i romdrakter og er pakket i en plastboble på jakt etter spor av metaller. Å oppdage spormetaller i sjøvann i homøopatiske konsentrasjoner er en ytterst sensitiv sak, så ikke rot rundt laboratoriet deres!
Høvding reddende engel: Rupert. Foto: Martin Ludvigsen / NTNU
En flokk nerdete forskere som vandrer rundt på tynn is i isbjørneriket, trenger noen som passer på dem. Heldigvis har vi vår egen skytsengel som står oppe på de største isbitene for å avverge uønskede besøkende. Han har støtte fra en flokk med villige hjelpere som står på sitt i det frosne landskapet eller skanner horisonten fra det mer koselige utkikkspunktet på broen.
Radioaktivistene: Marti og Lasse. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Bare hvis du har en spesiell tillatelse har du lov til å gå inn i radioaktivistenes rike. Bak lukkede dører administreres radioaktive doser til de minste av de minste organismer (alger og bakterier) for å måle aktiviteten. Dette høres kanskje ut som en rent akademisk øvelse, men det er den minste av de minste som får verden til å gå rundt, så en takk til radioaktivistene for deres hemmelighetsfulle virksomhet.
Eggrugeren Christine. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Noen fugler ruger ut et egg eller to, noen et halvt dusin, men å ruge de ut i tusenvis trenger et spesielt talent, spesielt når de klekkes i kjøleskap. Mye tålmodighet er nødvendig, men belønnes med utallige små nyklekte krepsdyr.
Algemor og tarmlegen: Karoline og Snorre. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
De fleste av oss tar alger for gitt akkurat som oksygenet de produserer, men ikke algenes mor. Hun pleier og bryr seg om sine elskede alger og portretterer dem i det beste lys. Hun stiller dem til og med på utstilling. Hennes laboratoriekammerat er tarmlegen som undersøker tarminnholdet i krepsdyr for hvilken type alger de faktisk har spist. Her er mottoet «du er hva du spiser».
Hun som trekker i trådene: Yasemin. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
En marionett med snorer er barnelek i forhold til å mestre et 200 m-utstyr med 18 vannfylte sylindere på en båt som gynger i et isdekket hav. Sylindrene fanger opp små partikler ved transport ned i dypet og gir oss en ide om havets evne til å adsorbere karbondioksid fra atmosfæren. Sylinderene blir møtt med et sukk av lettelse når de kommer på dekk med materiale fra dypet.
Spektralkvinnen og spektralmannen: Natalie og Tristan. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Hvis du noen gang lurte på hvordan det er å gå multispektral eller til og med hyperspektral, så snakk med spektralmannen og spektralkvinnen. Hver lysstråle dissekeres i sine individuelle bølgelengder når den passerer gjennom snø, is, vann og alger som lever her. Det spektrale fingeravtrykket kan da avsløre hemmelighetene til hvilket medium lyset har reist gjennom.
Nettets dronning: Elisabeth. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Vandrende på dekk 3 på FF Kronprins Haakon i de tidlige morgentimene kan du møte nettets dronningen. Bongo, Multi og MIK gir henne det lille ekstra og en enda ikke bestemt mengde dyreplankton en bade i formaldehyd.
Eksperimentørene Maja og Konrad. Foto: Philipp Assmy (venstre) og Julia Gebiechenstein (høyre)
Hva står på lappen inne i flaskeposten? For å forstå hvordan små planteplankton puster, vokser og blir spist, utsetter eksperimentørene dem for forskjellige behandlinger for å finne ut av nettopp det.
Knytepunktet Miriam. Foto: Miriam Marquardt
Med 35 forskere som lengter og tørster etter prøver av vann og is, trenger du noen ansvarlige, ellers blir kaos stort. Med organisasjonsevner og jernhånd var vannbudsjettet aldri i fare.
Filtreringsmester Stefan. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Alle har hørt om virus i disse dager, men at hver dråpe sjøvann inneholder millioner av dem er absolutt mindre kjent. Til tross for de utrolige tallene er det å få et tilstrekkelig utvalg en kjedelig, treg og til tider irriterende jobb.
Kalkkvinnen Griselda. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
Kalkkvinnen siler seg gjennom havdypet for å jakte på små skapninger som bygger kalkholdige skjell. Når havet blir surt, er disse skapningene blant de første som lider av våre menneskelige handlinger, og Polhavet er episentret for denne globale trenden som kalles havforsuring.
Analysten Libby. Foto: Philipp Assmy / Norsk Polarinstitutt
En dråpe vann kan fortelle deg mye om dens historie og kjemiske innhold. Med prøvetaking og analytiske ferdigheter som grenser til perfeksjon, kan ikke havet rundt oss lenger holde tilbake kjemiske hemmeligheter når analytikeren har slått på maskinene sine.
Og til sist, men ikke minst:
Den arktiske stammen ville imidlertid fortsatt sittet ved kaien i Tromsø og drømme om arktiske eventyr hvis det ikke var for mannskapet på forskningsfartøyet Kronprins Haakon som navigerte oss gjennom isete farvann, brukte sine hestekrefter etter behov, hjelpe oss med alle instrumenter og samleutstyr som forskere liker å kaste i havet og mate oss deilig mat hver dag.
– Tusen takk.
