Her begynner årets polhavstokt

Fortsatt stablet på bakken, sortert på en måte som vitner om et stort logistikkpuslespill, står mye av det som snart skal bli til forskning i Polhavet. Fire–fem 20-fots containere med utstyr skal være med når FF Kronprins Haakon setter kursen mot Nordpolen i slutten av juli. Da går det første toktet i det nasjonale forskningsprosjektet Polhavet 2050, med 30 personer fra sju forskningsinstitusjoner om bord, i tillegg til det faste mannskapet på skipet. De fleste er vitenskapelig ansatte, men det er også med noen teknikere og ingeniører.

– Et utvidet tokt som dekker hele utstrekningen av de to havbassengene i det europeiske Arktis har lenge vært en drøm. En så stor ekspedisjon krever bred ekspertise og tett samarbeid, noe Polhavet 2050 har gjort mulig, sier toktleder og forsker ved Norsk Polarinstitutt, Paul Dodd.

– Selv om det har vært krevende å planlegge et så omfattende tokt bare seks måneder etter at finansieringen ble bekreftet, er det meste nå klart. Samtidig har prosessen bidratt til å samle forskerne og styrke samarbeidet tidlig i prosjektet, legger han til. 

Det er mye arbeid som må gjøres på land før det første polhavstoktet kan starte. Her er det Hans Erik Alterskjær som er i sving. Foto: Marius Bratrein / Norsk Polarinstitutt

Totalt nærmer det seg hundre paller med utstyr som snart skal lastes om bord. Halvparten av utstyret er vitenskapelige instrumenter.

– Forskerne som skal være med har vel sikkert pakket i en god måned. De har levert mesteparten av utstyret til oss, og vi har pakket det i containere. Det som gjenstår nå er å pakke alt av riggutstyr, og det er ganske mye det også, sier Marius Bratrein, som er instrumentingeniør ved Norsk Polarinstitutt.

Sammen med Hans Erik Alterskjær skal Bratrein delta på toktet som teknisk støtte fra operasjons- og logistikkavdelingen i Tromsø.

12 kilometer Kevlar

Det er mye som må til for å få alt til å fungere på riggene med måleinstrumenter som først skal tas opp, for så å settes ut igjen i Polhavet. Rundt 10 000 kilo med utstyr fordelt på 25 paller; reservedeler og kilometer på kilometer med tau og vaier som skal holde instrumentene på plass. Alt skal måles, kontrolleres og klargjøres med høy presisjon. Det skal for eksempel være med 12 kilometer med Kevlar-tau, en ekstremt sterk og varmebestandig syntetisk fiber som er fem ganger sterkere enn stål.

– Vi har med tre rigger og trenger fire kilometer per rigg. Samtidig ønsker vi å vite lengden med fem meters nøyaktighet. Da blir måling i seg selv et prosjekt, for ett prosent avvik på fire kilometer er 40 meter, sier Bratrein.

Hans Erik Alterskjær (t.v.) og Marius Bratrein skal begge være med på det kommende toktet. Her foran noe av det som skal pakkes. Foto: Marius Bratrein / Norsk Polarinstitutt

Verdifullt utstyr

I løpet av toktet skal det også gjøres en rekke andre målinger og tas flere prøver. Det skal samles inn data om blant annet havstrømmer, lysforhold og saltinnhold, og prøver av plante- og dyreplankton og fisk. I tillegg skal det tas sedimentkjerner fra havbunnen flere steder underveis. Etter planen skal det også plasseres ut autonome, drivende observatorier på havisen og tas biologiske prøver og fysiske målinger fra isflak.

Operasjonene som skal gjennomføres i felt er kompliserte nok når de gjøres i åpent hav. I is får alt et ekstra lag usikkerhet. Instrumentriggene kan ikke ligge for nær overflaten, for da kan de bli skadet av is, samtidig som det mest spennende av biologisk aktivitet foregår nært overflata. Å hente opp en rigg etter at den har ligget ute i havet i noen år og samlet data, kan være en risikabel øvelse. Instrumentene som i løpet av toktet skal tas opp og leses av data på, før de settes ut igjen, ble satt ut i 2024. På én rigg kan det stå 20–30 instrumenter, som veier fra et par kilo til flere hundre.

– Får vi ikke opp riggen, mister vi to år med målinger og instrumenter vi egentlig skulle bruke på nytt, utstyr som er verdt millioner, forklarer Bratrein.

– Kunne ikke ønsket meg et bedre team

Hvis isen er for tett, eller den driver for raskt, må man vente – og håpe at forholdene endrer seg nok til å lage et «basseng» i isen, et område der riggen kan tas trygt opp og slippes trygt ned. Da kan det hende at tidsplanen sprekker. For bare det å spole 40 kilometer Kevlar inn og ut av en vinsj tar tid. Legg til vær, is og uforutsette hendelser, og marginene blir fort veldig små. I et tokt som dette, der skipet passerer området der riggene står bare én gang, har man også bare én sjanse.

– De fleste utfordringer i isen kan løses hvis vi har tid til å vente på bedre forhold. Men tid på en isbryter er kostbart, så vi må hele tiden vurdere om vi skal vente eller gå videre. Et godt samarbeid mellom forskere, ingeniører og mannskap er avgjørende, spesielt under krevende operasjoner som opphenting av rigger. På denne ekspedisjonen er vi svært heldige – jeg kunne ikke ønsket meg et bedre team, sier Paul Dodd.

Paul Dodd fra et tokt som Norsk Polarinstitutt hadde i Polhavet i 2024. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud / Norsk Polarinstitutt

Når man først har fått riggene opp, begynner neste fase. Da skal instrumentene skylles og vaskes og åpnes, batterier byttes, data leses av og klokker synkroniseres. Tauverk må inspiseres og skiftes. Metall kontrolleres for korrosjon, og kjettinger og sjakler må byttes. Alt skjer under tidspress. Det er mye som skal gjøres i løpet av toktet.

– Noen ganger har vi bare noen timer før alt skal ut igjen. Da må mange jobbe samtidig. Vi fordeler oss, og forskerne hjelper til der de kan, sier Bratrein.

Ingen vei tilbake

Men før de kommer så langt, skal alt av utstyr fraktes fra Tromsø til Longyearbyen. Det meste går med lasteskipet til Bring, som har faste avganger som styrer tidsplanen.

– Jeg har en tabell som henger over datamaskinen min som viser den avgangen vi aller helst vil bruke, men som også viser den aller, alle siste muligheten før toktet går, sier Bratrein.

I Longyearbyen venter en ny, intens fase, som er å laste alt om bord i skipet.

– Da er vi hands-on selv. I samarbeid med våre kollegaer i Longyearbyen og mannskapet tømmer vi containerne og flytter utstyret dit det skal være om bord. Det tar fort mesteparten av en dag, sier Bratrein.

Hans Erik Alterskjær sørger for at alt som skal med blir pakket på forsvarlig måte. Foto: Marius Bratrein / Norsk Polarinstitutt

Når skipet først går, er det ingen forsyninger å hente. Mangler man noe, må man klare seg uten – eller improvisere. Derfor er det alltid med ekstra utstyr og reservedeler, selv om man ikke kan gardere seg mot alt. Samtidig gir ny teknologi noen fordeler.

Med stabil nettilgang gjennom satellitter kan man hente programvare underveis, og til og med få fjernhjelp fra leverandører på land.

– Tidligere måtte vi ta med oss alt av programvare. Nå kan vi laste ned det vi mangler. Det er en luksus, sier Bratrein.

Tilbake i lageret i Breivika nærmer det seg avreise. Forskningsutstyret er pakket. Pallene står klare. Det som gjenstår, er de siste spolene med Kevlar og noe spesialutstyr som fortsatt ikke er kommet. Containerne sendes når de er klare, og skipet skal etter planen gå fra Longyearbyen rundt 24. juli. Da starter det som for de fleste er selve toktet.

Men for dem som har pakket, målt, planlagt og justert i ukesvis, har det allerede vært i gang lenge.

Dette er noe av det som venter toktdeltagerne som skal være ute med FF Kronprins Haakon i to måneder. Her fra et tokt i 2024. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud / Norsk Polarinstitutt