Hvordan er det å være museforsker på Svalbard? Det fikk Solveig Håvimb Vekve oppleve da hun vant TV-aksjonens populære premie og ble med forskerne ut i felt. Snart er det duket for ny TV-aksjon og en ny sjanse til å bli musefanger for en dag.
Snart er det duket for ny TV-aksjon og nye muligheter til å bli museforsker for en dag. Her inspiserer Solveig Håvimb Vekve (t.h.) en fotoboks for mus sammen med Rolf Anker Ims ved Universitetet i Tromsø (t.v.) og Stijn Hofhuis fra Norsk Polarinstitutt. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt.
Østmarkmusene ble igjen i Grumant på Svalbard da den russiske gruvedriften ble nedlagt på 1960-tallet. Musene hadde blitt med som blindpassasjerer ombord i russiske forsyningsskip og etablerte seg i den frodige fuglefjell-vegetasjonen mellom Grumant og Bjørndalen langs Isfjordkysten. Det er her musene for det meste har opphold seg siden. Men når det er stor bestandstetthet spres musene til Longyearbyen. I senere år har de blitt registrert på nye steder noe som kan forklares med de raske klimaendringene på Svalbard.
Norsk Polarinstitutt, gjennom COAT – Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra, fikk i 2019-2020 på plass et overvåkningssystem som følger med på østmarkmusas utbredelse og bestandsdynamikk på Nordenskjöld Land. Tjueåtte kamera for mus ble etablert fra Festningen i vest til Tempelet i øst.
Kameraene tar bilder når en mus går gjennom boksen, og bildene analyseres som musepasseringer per uke som gir data for forekomst og bestandstetthet.
Det året overvåkingen startet var et toppår for musene. Det var mye mus i Longyearbyen og Adventdalen. Vi oppdaget også at mus etablerte seg på en helt ny lokalitet, nemlig på Hatten i Tempelfjorden, hvor det var mus på bildene gjennom hele vinteren. Men det ble med den ene gangen i 2020, overvåkingen siden har ikke dokumentert spredning til nye områder.
Museforsker for en dag, Solveig Håvimb Vekve, ombord i PolarCirkelbåten med kaptein Einar Eliassen, Norsk Polarinstitutt. Fotograf: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
Kameraene røktes av oss i slutten av august hvert år. Bildene som ble lastet ned i år viste at det var moderat med mus i kjerneområdet i Fuglefjella, bare litt mus i Longyearbyen og langs Adventfjorden, men ikke lengre øst. Og det er bra fordi musene, i tillegg til å være en fremmed-art på Svalbard, også er med på å spre parasitten – «revens dvergbendelmark» som er en zoonose. Det betyr at mennesker kan bli smittet og syke av parasitten. Parasitten er grunnen til at vi deler ut musefeller til Longyearbyens befolkning når kameraovervåkningen viser at det er mye mus i byen. Ved fellefangst kan befolkningen desimere antall mus i byen og dermed å minske fare for spredning og smitte av parasitten.
Vi bruker båt (Polar Cirkel) for å komme til lokalitetene langs kysten av Isfjorden når vi røkter kameraene i august. I år hadde vi med oss en gjest – Solveig Håvimb Vekve – som betalte for å være «museforsker for en dag». Dette var Norsk Polarinstitutt sitt bidrag til TV auksjonen i Longyearbyen i 2024. På grunn av diesel-i-bensin-krisen i august 2025 fikk vi ikke båt på vannet og kun bare delvis gjennomføre arbeidet med å besøke musekameraene, så turen med Solveig ble utsatt til 2026. Derfor var det veldig hyggelig da Solveig, 31. august 2026, endelig kunne være med oss på feltarbeid i Tempelfjorden. Hun viste seg å være en meget nysgjerrig og humørfylt museforsker som fortjente den gjeve «muse-pinsen» som ble overrakt etter dette feltarbeidet.
Populær og gjev musepin. Fotograf: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt
