Sist oppdatert: 7 januar 2019
Det er en nær kobling mellom økosystemer i havet og på land. Blant annet er det en utstrakt transport av energi fra sjø til land ved at hekkende sjøfugl bringer føde fra havet tilbake til land. I tillegg har noen sjøpattedyrarter tilhold på land i kortere eller lengre perioder i forbindelse med ungekasting og hårfelling. Drektige isbjørnbinner går i hi i snøen senhøstes.
Sjøpattedyr i Svalbardområdet omfatter hval, sel og isbjørn. Selene dominerer i antall, hvalene i biomasse.
Sjøpattedyr i Svalbardområdet omfatter hval, sel og isbjørn. Selene dominerer i antall, hvalene i biomasse. Isbjørn regnes også som et sjøpattedyr, da den oppholder seg store deler av året ut på sjøisen og nesten utelukkende henter all sin næring gjennom marine arter. Seks av sjøpattedyrartene på Svalbard regnes som «stedegne» i juridisk sammenheng, dvs. de forvaltes gjennom Svalbardmiljøloven. Dette er ringsel, steinkobbe, storkobbe, hvalross, hvithval, og isbjørn. Dette er et juridisk grep for å skille ut arter som ikke skal forvaltes iht. mer høstingsfokusert fiskerilovgivning. Fem sjøpattedyrarter står på rødlisten? for Svalbard.
Det finnes over 80 hvalarter i verden, og av disse kan 4–5 arter sies å være vanlig forekommende i Svalbardområdet, mens et titalls andre arter forekommer mer eller mindre sjelden. Det finnes tre hvalarter som yngler og oppholder seg hele året i dette området og det er hvithval (Delphinapterus leucas), narhval (Monodon monoceros) og grønlandshval (Balaena mysticetus). Hvithvalen er svært vanlig å se særlig inne i fjordene på Svalbard, mens de to andre er sjeldnere. I tillegg kommer en rekke andre hvalarter opp til Svalbardområdet på næringssøk om sommeren, og de vanligste av disse er vågehval (Balaenoptera acutorostrata), finnhval (Balaenoptera physalus) og knølhval (Megaptera novaeangliae). Den største av alle, blåhvalen (Balaenoptera musculus), som er det største dyret som noen gang har levd på jorda med sine 200 tonn og 30 meter, har blitt mer og mer vanlig å observere på Svalbard enkelte deler av året, også helt inne i fjordene. De fleste hvalene er toppkonsumenter, med unntak av noen bardehvaler som er sekundærkonsumenter.
Det finnes fire vanlig forekommende selarter på Svalbard. De vanligste er ringsel (Pusa hispida) og storkobbe (Erignathus barbatus). Det finnes også noen tusen hvalross (Odobenus rosmarus) som er deler av en bestand vi deler med Russland, og i tillegg er det en liten genetisk isolert bestand av steinkobber (Phoca vitulina) som hovedsaklig forekommer på vestkysten av Svalbard. Til tider er det også store mengder av grønlandssel (Phoca groenlandica) å finne i Svalbardområdet – dette er seler som yngler utenfor Svalbardområdet (Østisen og Vestisen)
Isbjørn (Ursus maritimus) på Svalbard hører til Barentshavsbestanden, en av 19 anerkjente delbestander. Denne bestanden ble telt til ca. 685 dyr i norsk område i 2004 og 975 dyr i 2015. Disse tallene er imidlertid forbundet med stor usikkerhet.
Oppvarming av klimaet medfører redusert tilgjengelighet av havis. Dette er hovedtrusselen mot flere av sjøpattedyrartene i Arktis, spesielt de som er helt avhengige av havis for å forflytte seg, for å pare seg og føde unger, og for å finne mat. De to mest isavhengige artene er ringsel og isbjørn, og det er forventet store konsekvenser for bestandene av disse to arene på Svalbard og også på verdensbasis hvis reduksjonen av isdekket fortsetter.
Av sjøpattedyrene er vågehvalen den eneste arten det drives kommersiell fangst på i norske områder. I tillegg er to arter jaktbare, storkobbe og ringsel. Fangsten foregår imidlertid ikke en slik utstrekning av den påvirker bestanden, noe som også er en forutsetning iht. Svalbardmiljøloven. Det er dessuten innført tidsbegrenset tillatelse for jakt. De kommersielle fangstfeltene for grønlandssel ligger utenfor Svalbard.
Som toppredator er isbjørn særlig utsatt for oppkonsentrering av miljøgifter. Isbjørn har imidlertid stor kapasitet til å metabolisere miljøgifter noe som ikke alltid er et gode da mange av metabolittene kan være farligere enn de opprinnelige forbindelsene. Andre arter, som f. eks. hvithval og andre tannhvaler, har svært dårlig kapasitet til å bryte ned slike stoffer og har derfor høyere konsentrasjoner av mange miljøgifter enn isbjørn, selv om hvithvalene befinner seg lavere i næringskjeden. Også spekkhogger har vist seg å ha særskilt høye verdier av enkelte miljøgifter.
Sjøpattedyr kan være svært utfordrende å overvåke, da de tilbringer mye av tiden ute til havs og under vann.
Isbjørn overvåkes via sporing med satellittsendere, gjennom tellinger av bestandsstørrelse, ved å studere reproduksjonrater, samt gjennom sammenligninger av tetthet av hi og isdekke rundt viktige hiområder i Svalbardområdet.
Det gjennomføres med jevne mellom såkalte transekttellinger av hvalarter til havs, med spesielt fokus på vågehval, som er en art som høstes. Hvithval overvåkes ved sporing med satellittsender og det er planlagt en første telling av disse hvalene i nær fremtid. Ellers overvåkes de tre stedegne hvalartene ved bruk av akustiske lyttebøyer som er utplassert på ulike steder i Svalbardområdet.
Hvalrossene på Svalbard overvåkes via sporing med satellittsender og telling av bestandsstørrelse med jevne mellomrom. Utvalgte liggeplasser til hvalross (se Svalbardkartet) overvåkes ved bruk av kameraer for å se på dynamikken i bruken av disse stedene samt potensielle effekter av besøk fra turister.
Steinkobbene på Svalbard overvåkes ved sporing med satellittsender og telling av bestandsstørrelse med jevne mellomrom (foreløpig kun én gang). Den mest isavhengige arten utenom isbjørn, ringselen, er svært utfordrende å overvåke, men det jobbes med å utvikle metoder for overvåking av arten.
Overvåking av sjøpattedyr inngår i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) og forvaltningsplanen for Barentshavet. Indikatorer for sjøpattedyr er også under utvikling i The Circumpolar Biodiversity Monitoring Programme (CBMP) og norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.
Marine fugler, eller sjøfugl, er de artene som henter næringen sin fra havet. Noen sjøfugl henter all mat i havet, mens andre sjøfugl henter deler av næringen fra havet. Sjøfugl er en svært viktig dyregruppe på Svalbard ved at de binder sammen marine og terrestriske økosystemer. Sjøfuglene står for en massiv overføring av næringsstoffer fra hav til land, noe som gir de fleste økosystemer på Svalbard en marin tilknytning.
Marine fugler, eller sjøfugl, er de artene som henter næringen sin fra havet. Noen sjøfugl henter all mat i havet, mens andre sjøfugl henter deler av næringen fra havet. Sjøfugl er en svært viktig dyregruppe på Svalbard ved at de binder sammen marine og terrestriske økosystemer. Sjøfuglene står for en massiv overføring av næringsstoffer fra hav til land, noe som gir de fleste økosystemer på Svalbard en marin tilknytning.
Antallet hekkende arter er ikke spesielt imponerende, men individrikdommen er for enkelte arter høyt. Antallet registrerte fuglearter på Svalbard med omkringliggende områder er per 2014 212 arter. Av disse regnes 28 arter å være vanlige hekkefugler, og 20 av disse er sjøfugl.
Svalbard har flere viktige sjøfuglområder, inkl. 15 fuglereservat (se lokalisering på Svalbardkartet). Mange av områdene ble i sin tid vernet pga. viktigheten for ærfugl og gjess, men flere av områdene er også viktige overvintringsområder for flere arter, bl.a. for store deler av bestanden av havelle, men også ærfugl, praktærfugl, polarmåke og teist. Banker/gruntvannsområder er viktige oppvekst- og myteområder for ærfugl, praktærfugl og havelle. Iskantsonen er spesielt viktige for beitende ismåker, polarlomvi og alkekonge, og området foran brefronter særlig for ismåke, krykkje og havhest.
Flere av Svalbards hekkende sjøfuglarter er på norsk rødliste? enten fordi de finnes i små bestander eller har en negativt bestandsutvikling. Dette gjelder følgende arter: alke, polarmåke, ismåke, krykkje, polarlomvi, lomvi og sabinemåke.
Hovedtrusselen for sjøfuglene på Svalbard er et endret klima. For noen arter som er i den nordlige ytterkant av sitt utbredelsesområde, kan et endret klima virke positivt. Men, endringer i havtemperatur endrer imidlertid også forekomst og fordeling av viktige næringsdyr, noe kan påvirke sjøfuglbestandene negativt gjennom at fuglene ikke finner mat i de områder og til de tider de trenger det i hekkesesongen.
I hekke- og mytetida er sjøfugl svært sårbar for forurensning på havet. Små flekker av olje i fjærdrakten ødelegger isolasjonsevnen og fuglene fryser i hjel. Miljøgifter er også et stort problem for enkelte arter, f.eks. polarmåke. De fleste fuglene på Svalbard er trekkfugler og således også utsatt for påvirkning når de ikke er på Svalbard.
Sjøfuglbestander overvåkes av forskjellige årsaker. I Barentshavet er det til tider flere titalls millioner individer av sjøfugl, og de artene som utgjør den største delen av denne biomassen, som f.eks. polarlomvi og krykkje, overvåkes da de er sentrale økologiske komponenter i Barentshavet, og endringer i bestanden vil ha konsekvenser for mange andre arter. Bestander av andre arter overvåkes da de er sensitive for klimaendringer og miljøgifter, som f.eks. ismåke og polarmåke.
Overvåking av sjøfugl inngår i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ), SEAPOP, The Circumpolar Biodiversity Monitoring Programme (CBMP) og norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.
Arktiske arter kan tilbringe hele livet i området (eks. polartorsk, ringbuk, langebarn og ålebrosmer), mens arktisk-boreale arter kan oppholde seg i flere områder, men plassering av gyteområde avgjør betegnelse.
Det er ikke dokumentert negativ effekt av havforsuring på polartorsk (Boreogadus saida). Foto: Peter Leopold / Norsk Polarinstitutt
Fisk som kan forekomme i farvannene ved Svalbard (men også over et større område) kan grupperes som pelagisk fisk (eks. lodde og sild) og bunnfisk (eks. torsk, hyse, sei, uer, brosme, lange, steinbit, kveite og blåkveite (som også kan opptre pelagisk). Kommersielle arter fiskes for konsum eller som industrifisk (eks. lodde, torsk, hyse, polartorsk, blåkveite, kveite, steinbit) mens ikke-kommersielle arter som fanges blir kastet ut (eks. gapeflyndre, skater, ulker, ringbuk, langebarn og ålebrosmer). Arktiske arter kan tilbringe hele livet i området (eks. polartorsk, ringbuk, langebarn og ålebrosmer), mens arktisk-boreale arter kan oppholde seg i flere områder, men plassering av gyteområde avgjør betegnelse. Dette gjelder for eksempel gapeflyndre, langhalet langebarn, rognkjeks og gråsteinbit. Boreale arter gyter ved kysten av Midt- og Nord-Norge, men tilbringer deler/hele livet i Barentshavet, inklusive ved Svalbard (eks. torsk, hyse, sei, sild, lodde, blåkveite og uer).
Polartorsk er en nøkkelart i økosystemet. Foto: Haakon Hop / Norsk Polarinstitutt
Håkjerring er den største fisken i arktiske farvann, med maksimal lengde over 4 m vekt over 600 kg. Artens bevegelser og habitatpreferanser er lite kjent, men merking av individer i Kongsfjorden indikerer at de har vid utbredelse og sannsynligvis utnytter hele vannsøylen i jakten på byttedyr. Ringsel, storkobbe, klappmyss, torsk, gråsteinbit og hyse inngår i føden. Håkjerring kan ha en betydelig predatorrolle i arktiske næringsnett. Størrelse på bestanden rundt Svalbard er ukjent, men sannsynligvis er den betydelig siden kommersielt fiske ble avsluttet midt i det forrige århundre. Fiske etter håkjerrring langs kysten av Grønland på 1940’tallet hadde årlige fangster på opp til 50 000 individer, som ble tatt på grunn av den oljerike leveren. Ernæring hos fisk varierer med alder, størrelse, årstid og tid på døgnet. En fiskebestand kan påvirkes på flere måter, bl.a. ved at fisk spiser hverandre, at de konkurrerer om felles matressurser, predasjon fra organismer høyere opp i næringskjeden, ulike miljøfaktorer (som er avgjørende for hvor godt larver vil overleve) og mengde innstrømmende atlantisk vann.
Atlantisk torsk, polartorsk, lodde, sild, gapeflyndre og ulke fra Lieftefjorden, Svalbard. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt
Dersom en nøkkelart påvirkes ved endringer i predasjon, ved store uttak av biomasse (f.eks. fiske) eller miljøendringer vil hele økosystemet kunne bli påvirket. For eksempel har både polartorsk og lodde avgjørende betydning for diversiteten i sine respektive økosystem (isfylte/isfrie områder). Begge er svært viktig føde for mange arter på høyere trofiske nivåer. Torsk og sild ansees å være nøkkelarter i det sørlige Barentshavet, mens reker og polartorsk er nøkkelarter i nordlige Barentshavet. Lodde gyter på kysten av Finnmark, men kan vandre helt opp til iskanten i det nordlige Barentshavet. Den kan derfor være en nøkkelart både i det sørlige og nordlige Barentshavet, men fordi bestanden har store svingninger med svært lav biomasse i perioder på 8–10 år, er den en lite stabil matkilde. Når loddebestanden er nede medfører det matmangel for en del arter sjøfugl og andre dyr på høyt nivå i næringskjedene i Barentshavet. Noen av fiskeartene ved Svalbard har rødlistestatus? .
Fordeling av torsk og lodde i det nordlige Barentshavet høsten 2010, 2011 og 2012. De hvite områdene viser isdekke og de tynne svarte linjene viser bunndyp. Figur: Havforskningsrapporten 2013.
Fiskeri er eneste form for beskatning som i dag kan tenkes å påvirke det marine økosystemet, enten direkte ved (over)beskatning av fiskebestander det fiskes på, samt eventuelle bifangstarter, eller indirekte ved at næringsgrunnlaget for sjøfugl og sjøpattedyr endres. Dessuten har kommersielle arter naturlige svingninger som kan forsterkes eller avdempes med storskala fiskeri. Av de kommersielle artene er det direkte fiske på torsk, hyse, blåkveite, blåsteinbit, gråsteinbit og flekksteinbit, mens det kun er bifangst av brosme i farvannene ved Svalbard. Fisket foregår imidlertid i stor grad utenfor 12 nm. Torsk er en av flere arter som har flyttet seg stadig nordover (se figur), noe som også gjenspeiler seg i fisket. Torsk, hyse og blåkveite er knyttet til bunnen og det er derfor lite sannsynlig at de vil spre seg lenger nord enn kontinentalskråningen nord for Barentshavet. Lodde er pelagisk og har dermed et større potensial for å flytte seg inn i Polhavet, men foreløpig ser det ut til at andre faktorer enn fravær av is spiller inn, bl.a. næringstilgang (særlig raudåte) og avstand til gytefeltene.
Gytebestand hos blåkveite, nordøstarktisk torsk, snabeluer og vanlig uer, biomasse og utbredelse av kolmule og ungsild, samt moden bestand av lodde, er en del av overvåkningen i regi av forvaltningsplanen for Barentshavet som også omfatter havområdene ved Svalbard. Med unntak av kolmule, inngår de samme artene i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). Indikatorer for ulike fiskeslag er også under utvikling i Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP) og norsk- russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.
Dypvannsreke (Pandalus borealis) Foto: Fredrik Broms
Av rekeartene i norske kystfarvann er det bare dypvannsreken (Pandalus borealis) som er av større økonomisk betydning. Den har en sirkumpolar, arktisk-boreal utbredelse. Flere faktorer regulerer utbredelse, bl.a. dyp (observert fra 20–900 m, men vanligst 100–700 m), saltholdighet, temperatur (viktigste regulator for utbredelse og livsløp) og bunnens beskaffenhet (bløt leirbunn best). De viktigste rekefeltene har temperatur 1–3 °C, men reker finnes i vannmasser med temperatur fra – 1,7 °C til 13 °C. I år med mye is vil lav vanntemperatur kunne bidra til svake årsklasser hos reke, bl.a. i Isfjorden. Dypvannsreken har vertikale vandringer, men er mer knyttet til bunnen jo eldre den er. Reke er viktig føde for torsk og andre fisk som søker føde nær bunn.
Rekefiske pågår i flere fjorder og kystnære farvann på Svalbard. Økende drivstoffpriser og fallende rekepriser har påvirket innsatsen i rekefiske som har ligget 1/3 under forskernes anbefalinger de siste årene. Imidlertid er det nå antydning til stigende rekepriser, noe som kan få betydning for fremtidig innsats.
PLANTEPLANKTON Våroppblomstring av planteplankton nord for Svalbard, mai 2010. Foto: Cecilie H. von Quillfeldt
Planteplankton er mikroskopiske alger som forflyttes passivt med havstrømmene; de har liten eller ingen egenbevegelse. Det finnes mange ulike grupper, hvorav kiselalger er en av de viktigste gruppene ved Svalbard. Biomasse og artssammensetning varierer mye gjennom året og mellom år. De fleste artene en sirkumpolar utbredelse fordi de følger havstrømmene rundt Arktis. Viktige regulerende faktorer er temperatur, saltholdighet, omrøring av vannmassene, lys, næringsstoffer, vanndyp, beiting og grad av sedimentering. I Arktis er det rapportert mer enn 1800 arter, men i tillegg er det mange, særlig små flagellater, som ennå ikke er beskrevet.
DYREPLANKTON Ishavsåte (calanus glacialis) er en typisk dyreplanktonart i arktiske vannmasser. Den grønne tarmen skyldes beiting på planteplankton. Foto: Allison Bailey / Norsk Polarinstitutt
Dyreplankton kan deles i to hovedgrupper, holoplankton, som lever planktonisk hele livet (for eksempel kopepoder), og meroplankton, som lever planktonisk bare i en periode (f. eks. rur- og krabbelarver). Viktige krepsdyrarter er store hoppekreps (Copepoda), for eksempel raudåte (Calanus finmarchicus), ishavsåte (Calanus glacialis) og Calanus hyperboreus, småhoppekreps (Copepoda), krill (Euphausiacea) og pelagiske amfipoder (Amphipoda), også kalt tanglopper. Raudåte, ishavsåte og C. hyperboreus er alle er viktige arter i Svalbardområdet, men hovedutbredelse styres av vanntype, dybde og avstand til kyst og sokkel. De fleste artene kommer opp fra dypet for å beite på våroppblomstringen av alger, men ofte på ulikt tidspunkt for sin mest intense beitingsfase, noe som fører til mindre konkurranse mellom artene. Eventuelle endringer i primærproduksjonen vil kunne få følger for høyere ledd i næringskjeden. Betydningen av denne dynamiske tilpasningen til primærproduksjonen og hvordan eventuelle klimaendringer vil påvirke den, er derfor et sentralt spørsmål i innenfor forskning på effekter av endringer i klima.
Rauåte (Calanus finmarchicus) er en viktig art i Svalbardområdet.
Foto: Norsk Polarinstitutt
Forholdet mellom dyreplankton og predator avhenger av byttedyrvalg, tidspunkt for beiting, størrelse på overvintringsbestand og vekst- og produksjonsforhold for oppvoksende dyreplanktonbestand. En annen stor og viktig gruppe ved Svalbard er geleplankton (planktoniske dyr med meget høyt vanninnhold og gelatinaktig kroppskonsistens). Hovedgrupper av geleplankton er maneter (Rekke: Coelenterata), ribbemaneter (Rekke: Ctenophora) og pilormer (Rekke: Chaetognatha). De fleste beiter i lagene med hoppekreps. De er oftest taktile predatorer som fanger plankton i nett med nesleceller eller slim, som gjør at byttedyrene sitter fast og blir bedøvd. Pilormene har øyne og er derfor en visuell predator. Mange av dyreplanktonartene er viktig føde for andre dyr i det marine økosystemet. Ishavsåte er viktig føde for polartorsk, lodde og alkekonge, mens den pelagiske amfipoden Themisto libellula er viktigst føde for mange dykkende sjøfugl, som for eksempel polarlomvi og teist. Dette gir T. libellula en nøkkelrolle i det arktiske marine økosystemet.
Hvalåte (Clione limacina) er til tider en viktig dyreplanktonart i Barentshavet. Foto: Bjørn Gulliksen.
Arters preferanser for ulike miljøbetingelser kan utnyttes i overvåking og studier av effekter av klimaendringer. Funn av planktoniske arter typiske for atlantisk vann gjør det for eksempel mulig å følge transporten av atlantisk vann opp langs vestkysten av Svalbard og nordover til Jermakplatået hvor det dukker under kaldere arktisk vann. Dypere vann som presses opp på platået tar med seg dyphavsarter som kopepoden Scaphocalanus magnus.
Artssammensetning, utbredelse, mengde og fysiologiske prosesser er nær knyttet til havmiljøet. Endringer i fysiske og kjemiske drivere (temperatur, saltholdighet, pH, strømforhold) som påvirkes av klimatiske forhold vil kunne få store konsekvenser for det marine økosystemet. Enkelte arter, som for eksempel vingesneglen kruttåte (Limacina helicina), er også mer utsatt i forhold til havforsuring.
Arsammensetning og biomasse av dyreplankton inngår i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) og forvaltningsplanen for Barentshavet. I den siste inngår i tillegg artssammensetning av planteplankton, biomasse og produksjon uttrykt som klorofyll a, samt tidspunkt for våroppblomstring. Det har blitt gjennomført årlige tokt i Kongsfjorden på Svalbard siden 1996 for å ta prøver langs et transekt som strekker seg fra innerst i fjorden, over sokkelen og eggakanten og ut i Framstredet. Denne marine tidsserien er nå den lengste pelagiske serien i Arktis, og drives i som et samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt og Institute of Oceanology i Polen. Indikatorer for planteplankton og dyreplankton er også under utvikling i The Circumpolar Biodiversity Monitoring Programme (CBMP) og norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.
Flere arter av sjøanemoner ved Sjuøyane, Svalbard. Foto: Bjørn Gulliksen
Bunnflora domineres av makroalger, men enkelte lavarter og mikroalger lever i fjæra. På større dyp kan bentiske mikroalger (særlig kiselalger) overleve på havbunnen dersom lysforholdene er tilfredsstillende.
Bunnfauna lever på eller like over havbunnen og kan deles i hyperbenthos (lever over bunnen), epifauna (lever på overflater av sediment eller stein) og infauna (lever nedgravd i sedimentet). Hardbunnfauna lever på stein eller fjell, ofte som fastsittende individer, mens bløtbunnsfauna lever på løst materiale som kan samles inn med grabb. Bunndyr kan grupperes etter ernæringsmåte (på tvers av taksonomisk inndeling), dvs. de som filtrerer vannmassene, de som eter sediment og dødt organisk materiale (detritus), rovdyr, planteetere og altetere. Miljøbetingelser (for eksempel temperatur, saltholdighet, isforhold/isskuring, strømforhold lys og næringssalter (for alger) og habitat (type substrat, eksponering osv.) har betydning for forekomst. De vanligste dyregruppene er svamp (Porifera), nesledyr (Cnidaria), børstemark (Polycheta), krepsdyr (Crustacea), bløtdyr (Mollusca), mosdyr (Bryozoa), pigghuder (Echinodermata) og sjøpunger (Ascidiacea) og fisk (eks. ulker og ålebrosmer). Typiske arter på hardbunn er rur (Balanus balanus), kråkebolle (Strongylocentrotus droebachiensis), ishavsmusling (Hiatella arctica), haneskjell (Chlamys islandica), mosdyr (Tricellaria ternata, Eucratea loricata), kolonidannende sjøpunger (Synoicum sp.) og svamper (Haliclona aqueductus). På bløtbunn finner man ofte flerbørstemark (Spiochaetopterus typicus, Maldane sarsi ogLumbrinereis spp.), slangestjerner (Ophiura robusta, Ophiocten sericeum), snegl (Buccinum undatum), gravende muslinger (Mya truncata, Serripes groenlandicus) og bløtbunnskoraller (Gersemia rubiformis). Biodiversiteten kan være høy, bortsett fra i bassenger som er sterkt påvirket av sedimentering. Viktige kommersielle arter av bunnfisk er torsk, blåkveite og gapeflyndre.
Snøkrabbe er en ny art for Barentshavet (første funn i 1996), men det er usikkert hvor den kommer fra. Estimater viser at snøkrabben har et stort fangstpotensial[1] Foto: Cecilie H. von Quillfeldt / Norsk Polarinstitutt
Eksempel på epifauna (bunnfauna på sedimentoverflaten) i Wijdefjorden. Foto: Bjørn Gulliksen
Hjerteskjell (Ciliatocardium ciliatum) har blitt undersøkt i forbindelse med tokt til Svalbardsonen. Det er usikkert i hvilken grad denne og haneskjell utnyttes som føde av storkobbe og hvalross som sannsynligvis har butt sandskjell (Mya truncata) og Grønlandsmusling (Serripes groenlandicus) som hovedføde. Hjerteskjell kan leve i inntil 30 år, mens de andre artene kan bli over 30 år gamle. Ishavsmusling (Hiatella arctica) kan bli over 100 år, men det er vanskelig å bestemme alder på gamle individer ved å telle tette årringer. Analyser av vekst hos skjell kan gi viktige indikasjoner på endringer i klima over tid.
Haneskjellressursene nord for Svalbard var den største i norsk økonomisk sone og ble utnyttet kommersielt fra midten av 1980-tallet. Fisket ble avsluttet i 1992. Undersøkelser av skjellfelt, bl.a. ved Moffen hvert tiende år, viser god rekruttering og økt skjelltett sammenlignet med da fisket ble avsluttet. Hjerteskjell regnes for god mat og høstes i andre deler av Europa. Denne arten og andre store, gravende muslinger som Grønlandsmusling, er potensielt kommersielle ressurser også i våre farvann. Bunnsamfunn vil bli påvirket i områder med bunntråling. Kun reketråling og tråling for forskning og overvåking er tillatt innenfor verneområder på Svalbard.
Særlig stasjonære bunndyr er velegnet for effektstudier og overvåking av problemstillinger knyttet til klimaendringer og miljøgifter fordi artssammensetningen avspeiler det lokale regimet og vil derfor være viktige indikatorer på miljøkvalitet. Siden bentiske samfunn kan bidra med informasjon om forurensning i et område vil det være nyttig med regelmessige studier av disse i områder med bosetting for å kunne sammenligne med upåvirkete områder som har lignende fauna. Bunnsamfunn inngår i begrenset omfang i regulær overvåking, men artssammensetning og mengde av bunndyr, forekomst av kongekrabbe og utbredelse av korallrev, hornkoraller og svamper er indikatorer i forvaltningsplanen i Barentshavet. Indikatorer er også under utvikling i The Circumpolar Biodiversity Monitoring Programme (CBMP) og norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.
Alger på undersiden av isen. Foto: Bjørn Gulliksen
Isalger er encellede, mikroskopiske, organismer med tilknytning til is og de kan opptre som kolonier i form av lenker eller matter. De kan forekomme i alle deler av isen, for eksempel på overflaten, i smeltedammer, i isen og i hulrom og sprekker og på undersiden av isen, hvor de vokser på iskrystaller. Artssammensetning og biomasse avhenger bl.a. av isens alder og struktur, i tillegg til at det er forskjell på landfast is og drivis. Havdyp og avstand til land er viktige faktorer for hvilke arter som rekrutteres til issamfunn.
Gammarus wilkitzkii er en karakterart for flerårsis. Foto: Fredrik Broms
Gitt de rette betingelsene, starter isalgenes vekstsesong opp til to måneder tidligere enn for planteplankton i vannmassene. Dette er gunstig for arktisk dyreplankton, som kopepoden Calanus glacialis. Den kommer opp fra dypet tidlig om våren for å beite på isalgene som inneholder mye energi i form av sukker og fettstoffer. Dette benyttes til utvikling av egg før gyting, og når eggene klekkes kan de små naupliene nyttiggjøre seg den påfølgende oppblomstringen av planteplankton. Redusert/fravær av is både i fjorder, kystnære områder og åpent hav vil derfor ha konsekvenser for total produksjon i et område. Det kan imidlertid være store årlige variasjoner i både biomasse og artssammensetning. Isalger som ikke beites løsner fra isen når den begynner å smelte og synker nedover i vannmassene. Hvis de ikke blir spist underveis av dyreplankton, blir de et bidrag til det bentiske næringsnettet. Noen bentiske samfunn er spesielt tilpasset en slik periodisk tilførsel av føde. Kanskje mates de kun et par ganger i året med ferske alger fra vannmassene over.
Nitzschia frigida, Nitzschia promare og Thalassiosira bioculata er typiske alger under årsgammel is. Foto: Else Nøst Hegseth
Isfauna er dyr som er tilknyttet isen i hele eller deler av deres livssyklus. De inkluderer meiofauna, som ciliater, nematoder og rotatorier, og makrofauna som kan være amfipoder, kopepoder, fisk (polartorsk), sjøfugl og marine pattedyr. De sistnevnte kalles ofte karismatisk makrofauna, med isbjørn som eksempel. Amfipodene Apherusa glacialis, Onisimus spp. og Gammarus wilktzkii har en viktig funksjon i issamfunn siden disse som regel utgjør hoveddelen av den totale biomassen av den virvelløse isfaunaen i Barentshavet. Apherusa glacialis beiter direkte på isalgene, mens Onisimus spp. også spiser detritus som er organisk materiale fra dyr og planter i isen. Gammarus wilkitzkii kan bli ca. 5 cm lang og er en viktig predator og er selv føde for dykkende sjøfugl og sel. Den regnes som en karakterart for flerårsis fordi den har en livssyklus som strekker seg over 5–6 år.
Klimaendringer som fører til endringer i sjø- og fjordisens alder, struktur og utbredelse vil kunne få store konsekvenser for sammensetning og mengde isbiota, noe som i neste runde vil forplante seg i økosystemet. Mer om effekter av klimaendringer. Enkelte miljøgifter inkorporeres i isen når den dannes, både fra vannet og sedimentene som fryser inn. I tillegg deponeres og akkumuleres giftige forbindelser på isen fra atmosfære ved at de transporteres dit med luftstrømmer over lange avstander. Disse kalles ofte for langtransportert forurensninger, og kan for eksempel komme fra industriell produksjon i Europa eller Asia. Isen er dermed en transportmekanisme som samler opp mange bidrag. Isorganismer vil være særlig utsatt for giftige forbindelser med lang oppholdstid i de øvre vannlagene (for eksempel, noen Det er ingen regulær overvåking av isbiota, men et isbiotanettverk i regi av Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP) setter sammen tilgjengelig informasjon om art, mengde og forekomst sirkumpolart som grunnlag for en vurdering av status og trender i Arktis.
Heterotrofe mikroorganismer skiller seg fra de autotrofe ved at de ikke har evnen til å danne organiske forbindelser ved fotosyntese. De nyttiggjør seg næringsstoffer fra vann, organisk materiale eller andre organismer. Det er to viktige grupper av dem. Bakterier er encellet mikroorganismer hvor organiske molekyler tas opp gjennom cellemembranen. Protozoer er fargeløse flagellater og flimmerdyr (ciliater) som kan ta opp næring i partikkelform (eks. døde partikler, alger, bakterier og mindre protozoer) Heterotrofe mikroorganismer er viktige i remineraliseringen av næringssalter, og de beites av større mikroorganismer, eller dyr som filtrerer, for eksempel appendikularer (sekkdyr). Den økologiske betydningen, samt den relative betydningen av bakterier versus protozoer varierer ved ulike situasjoner. Disse mikroorganismene tilhører det mikrobielle næringsnettet, også kalt den mikrobielle sløyfen. Mye av omsetningen sirkulerer i dette, mens noe transporteres oppover i næringskjeden til neste trofiske nivå, som for eksempel kan være små krepsdyr. Virus kommer i tillegg til bakterier og protozoer. De regnes i praksis med under mikrobiologi, men er ikke levende celler. De er ansvarlig for nedbryting av bakterier og kan angripe alt fra alger til større marine dyr (f. eks. fisk, sel). Virus setter seg på cellene og sprøyter inn genetisk materiale som fører til forandringer i celler og organismer, og kan også fremkalle alvorlige sykdommer.
Svalbard har et rikt og variert fugleliv selv om øygruppa ligger langt mot nord. Sjøfuglartene dominerer i antall, men også i landøkosystemet finnes mange arter.
Det er registrert et stort antall ulike fuglearter på Svalbard (212 per 01.01.2015), men bare 28 av disse regnes å være vanlige hekkefugler. Tretten arter regnes som fåtallige, uregelmessige eller sannsynlige hekkefugler og 12 arter er registrert å hekke ved minst ett tilfelle. De øvrige artene er sporadiske gjester. I kjølvannet av pågående klimaendringer forventes det at nye arter blir observert som streifere på øygruppen eller som hekkefugler.
Blant de landlevende fugleartene er svalbardrype (Lagopus muta hyperborea) og snøspurv (Plectrophenax nivalis) kanskje de mest kjente. Svalbardrypa er en stedegen underart av fjellrype og den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Snøspurven en trekkfugl, men er til gjengjeld Svalbards eneste spurvefugl.
Sommerstid tilføres landøkosystemet flere trekkende arter som hekker i tundralandskapet. Vanlige hekkende arter er smålom (Gavia stellata), ringgås (Branta bernicla), hvitkinngås (Branta leucopsis), kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), fjæreplytt (Calidris maritima), heilo (Pluvialis apricaria), myrsnipe (Calidris alpina), polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius), sandlo (Charadrius hiaticula), sandløper (Calidris alba), steinvender (Arenaria interpres), svømmesnipe (Phalaropus lobatus). Av disse er fjæreplytt den vanligste og mest tallrike arten, smålom er utbredt over det meste av Svalbard og knyttet til mindre vann og tjern, mens hvitkinngås og kortnebbgås har økt sterkt i antall de siste 30–40 år.
Flere av Svalbards fuglearter er på den norske rødlista? enten fordi de har en negativ bestandsutvikling eller finnes i små, sårbare bestander i ytterkant av sitt utbredelsesområde. Dette gjelder vadefugler (heilo, myrsnipe, polarsnipe, polarsvømmesnipe, sandløper, sandlo og steinvender), fjelljo og ringgås. Sjøfuglene er et viktig bindeledd mellom marine og landbaserte økosystemer ved at de gjødsler områdene i og rundt fuglefjellene. Dette gir grunnlag for en næringsrik vegetasjon som landlevende fugler drar nytte av.
De landlevende fugleartene påvirkes av flere miljøfaktorer og et endret klima er den viktigste. Svalbardrypene, som lever hele året på Svalbard, påvirkes negativt av milde vintre med regnvær og isdekte beiter som hindrer tilgang på beiteplanter og begrenser næringstilgangen. En tidligere start på våren kan føre til endringer i hekkebiologi og en «mismatch» (forskyvning) mellom klekketidspunkt og næringsinnhold og tilstedeværelse av viktige beiteplanter for kyllingene som er næringsspesialister. Likeledes kan økende gåsebestander føre til øket konkurranse med de stedegne plantespiserne, rype og rein, om viktige beiteplanter.
Svalbardrype og kortnebbgås høstes gjennom årlig småviltjakt av fastboende, tilreisende (kun rype) og et fåtalls fangstmenn. Svalbardrypa er den mest populære og høstes i størst antall, mens det skytes langt mindre kortnebbgås. Bestanden av kortnebbgås har økt raskt som følge av en kombinasjon av landbruksendringer i overvintringsområdene og klimaendringer. En reduksjon av bestanden er ønskelig på grunn av den sterke påvirkningen som kortnebbgåsa kan ha på prosesser og funksjoner i økosystemet gjennom for eksempel beiteskader og konkurranse om viktige beiteplanter med de stedegne artene.
De landlevende fugleartene er i ulik grad sårbare for ferdsel. Den mest sårbare perioden er i hekketida før klekking og arter som hekker konsentrert eller i koloni er mest utsatt. Det gjelder for eksempel kortnebbgås og hvitkinngås. Her vil ferdsel til fots av mange personer og lavtflyging med helikopter kunne bidra til redusert reproduksjon. Kortnebbgås har vist seg å være mest sensitiv for forstyrelser. Gåseartene er også sårbare under fjærfelling (myting) i juli–august.
Svalbardrype har inngått i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ), siden den årlige overvåkingen startet i 2000. Kortnebbgås og hvitkinngås er foreslått å inngå. Svalbardrype og kortnebbgås inngår i overvåkingssystemet Klimaøkologisk Observatorium på Arktisk Tundra (KOAT). Alle tre gåseartene og rype vurderes som vesentlige å innlemme i Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP).
I landøkosystemet på Svalbard er det bare tre pattedyrarter som overvintrer. Dyresamfunnet består av to plantespisere; den stedegne svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhynchus) og en lokal innført bestand av østmarkmus (Microtus levis) og rovdyret og åtseleteren, fjellrev (Vulpes lagopus).
Pattedyrene i landøkosystemet er utsatt og påvirkes av et endret klima. Tidligere snøavsmelting om våren, varmere somre, lengre vekstsesong, mildere vintre med mer nedbør og hyppigere regnværsperioder vil påvirke mattilgangen, livsmiljøet og artenes demografiske rater (reproduksjon og dødelighet). Effekten av isingsepisoder som fører til økt dødelighet og lavere reproduksjon hos svalbardrein og østmarkmus er godt dokumentert. Fjellreven påvirkes indirekte av ising på tundraen med et års forsinket negativ respons i vekstpotensial som følge av de nedisede beitene til reinen. De sterkt økende gåsebestandene som hekker på Svalbard kan være positivt for fjellrev på grunn av økning i byttedyrtilgang av både voksen fugl, kyllinger og egg. Fjellrev er videre avhengig av tilgang på sjøis i fjordene på vårvinteren i kastetida for ringsel for å hente føde. Mangel på fjordis i vårmånedene kan fører til at dette næringstilbudet forsvinner. Forsvinner havisen i Polhavet blir fjellrevbestanden på Svalbard isolert, da den benytter havisen som plattform til forflytning mellom de arktiske kontinentene.
Både fjellrev og svalbardrein høstes lokalt, men dagens høsting er vurdert til ikke å påvirke bestandene nevneverdig. Siden 1983 har det vært åpnet for begrenset jakt på reinen for fastboende og et fåtalls fangstmenn på Svalbard. Årlig er det felt mellom 117 og 235 rein i tillegg til kommersiell kvote. Fastboende fangster fjellrev i 25 fangstområder på Nordenskiöld Land og ved Kongsfjorden, i tillegg til et fåtalls fangstmenn. Årlig fangstes mellom 35 og 160 fjellrev. Bestandsovervåkningsdata viser ingen klare indikasjoner på noen konsistent nedgang i bestandsstørrelse, til tross for at fjellrev har vært fangstet over lang tid. Dette forklares med at fangsten foregår i avgrensede områder og at vekstpotensialet i bestanden og/eller immigrasjon forhindrer nedgang i bestanden.
Ferdsel vil kunne påvirke begge artene, kanskje spesielt på senvinteren etter harde vintre, dersom snøskuterferdselen blir stor i sentrale beiteområder (svalbardrein), i kalvingstida for svalbardrein og ved hilokaliteter (fjellrev). Det foreligger data fra provokasjonsstudier med ferdsel til fots og snøskuter på svalbardrein. Studiene sier noe om ferdselens påvirkning på individer, men betydningen for bestandens overlevelse og reproduksjon er ukjent. Mye tyder på at svalbardrein i områder med stor og regelmessig skuterferdsel kan tilvenne seg slik forstyrrelse.
Blant de landbaserte artene er det bare fjellrev som har høye verdier av miljøgifter da de også livnærer seg fra den marine næringskjeden. Ellers er de landbaserte pattedyrartene ikke så eksponert for miljøgifter som marine arter. Nivåene av miljøgifter i fjellrev kan være påvirket av klimaendringer, da tilgangen på ulike byttedyrarter er sterkt påvirket av klima og det er ulike nivåer av miljøgifter i forskjellige byttedyr. Det er grunn til å tro at de høye miljøgiftnivåene kan ha negativ effekt på fjellrevens helse.
Forekomst av sykdommer og parasitter som revens lille bendelorm og rabies i fjellrev er undersøkt og har betydning for dyrehelsen samt dyreoverførte sykdommer (zoonoser) til annet vilt (reinsdyr) og folkehelse.
Svalbardrype har inngått i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ), siden den årlige overvåkingen startet i 2000. Kortnebbgås og hvitkinngås er foreslått å inngå. Svalbardrype og kortnebbgås inngår i overvåkingssystemet Klimaøkologisk Observatorium på Arktisk Tundra (KOAT). Alle tre gåseartene og rype vurderes som vesentlige å innlemme i Circumpolar Biodiversity Monitoring Program (CBMP).
Svalbards sterke isolasjon, i kombinasjon med det arktiske klimaet, har gitt ferskvannslokaliteter med svært få arter av plankton og bunndyr. Røye er eneste ferskvannsfisk. Steinfluer, øyenstikkere, knott og vannkalver er blant noen av artene som finnes i de fleste innsjøene i Nord-Norge men som ennå ikke påvist på Svalbard. De dominerende vannforekomstene er grunne (grunnere enn 2 m) dammer og småvann som er dannet av permafrost. Disse har ofte en høy produksjon av insekter og krepsdyr, kan være viktige biotoper for fugl, og er svært sårbare for opptining av permafrost. Disse permafrostdemmede dammene mangler normalt fisk fordi de bunnfryser om vinteren, mens det i stort sett alle innsjøene på Svalbard, som ligger nedenfor marin grense og ikke bunnfryser (er dypere enn 2 m), lever Svalbardrøye.
Disappearing Arctic lakes. Science, 308: 1429–1429. 2005. DOI: 10.1126/science.1108142
